Problemstilling og dommens betydning
Dommen gjaldt to unge menn som hadde fungert som såkalte «pengemuldyr» ved å motta svindelutbytte på egne bankkontoer, for deretter å overføre pengene videre til ukjente tredjemenn. Det var ikke mulig å finne pengene som var svindlet. Politiet ønsket derfor å inndra en tilsvarende sum, det vil si verdien av utbyttet, hos «muldyrene». Dette avslo Høyesterett.
Høyesteretts begrunnelse er prinsipiell: Hovedregelen er at selve gjenstanden, det vil si utbyttet, skal inndras. Det forutsetter at gjenstanden som skal inndras fremdeles er i lovbryterens besittelse. Den alternative adgangen til å inndra gjenstandens verdi må tolkes i lys av dette. Høyesterett slår fast at dette får den konsekvens at når midlene er overført til en ukjent tredjepart og ikke lenger kan spores til gjerningspersonen, mangler den nødvendige tilknytningen for inndragning.
Når penger inndras i slike saker, brukes de vanligvis til å dekke tapet til den som er svindlet. Dommen innebærer dermed at en mulig vei til kompensasjon stenges. Men det finnes fortsatt andre muligheter.