Midlertidig ansettelse av ukvalifisert utdanningspersonell – ikke rett på fast ansettelse

Sakens faktum

En kvinne, uten formell lærerutdannelse, hadde hatt flere midlertidige stillinger som lærervikar i en kommune. Grunnlaget for de midlertidige ansettelsene var opplæringsloven § 10-6, som gir arbeidsgiver adgang til å ansette lærere uten formell utdannelse, forutsatt at ansettelsen gjøres midlertidig og at det ikke er kvalifiserte søkere til stillingen. Lovgiver har utformet regelen av hensyn til elevene; det er bedre at det ansettes en lærer uten formell utdanning, enn at elevene står uten en lærer.

Da kvinnen hadde vært midlertidig ansatt i mer enn tre år, krevde hun fast ansettelse i kommunen i medhold av arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd. Bestemmelsen fastsetter at den som har vært midlertidig ansatt i mer enn tre år for å utføre arbeid i stedet for en annen eller andre, har rett på fast ansettelse. Kommunen motsatte seg kravet under henvisning til at den midlertidige ansettelsen var hjemlet i opplæringsloven § 10-6. Det finnes ingen treårsregel som gir rett til fast ansettelse i opplæringsloven.

Høyesteretts vurdering

Det rettslige spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til, var om unntaket i opplæringsloven § 10-6 kunne suppleres med arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd idet opplæringsloven ikke inneholder en tilsvarende regel om rett til fast ansettelse. Spørsmålet ble etter en konkret vurdering besvart benektende.

Høyesterett innledet sin vurdering med å presisere at den klare hovedregelen i norsk rett er at arbeidstakere skal ansettes fast. De seneste årene har myndighetene hatt et økt fokus på å styrke den norske arbeidslivsmodellen og tilrettelegge for en høy andel faste ansettelser. Hensikten med lovarbeidet er å sikre stabilitet og forutsigbarhet for begge parter i ansettelsesforholdet.

I noen arbeidsforhold kan det derimot være hensiktsmessig å ansette arbeidskraft på midlertidig grunnlag. Midlertidige ansettelser krever imidlertid hjemmel i lov. Arbeidsmiljøloven § 14-9 annet ledd bokstav a) til e) inneholder flere alternative grunnlag som gir hjemmel til å ansette midlertidig. I tillegg finnes det en rekke bestemmelser i spesiallovgivningen, herunder i opplæringsloven § 10-6.

Etter å ha presentert disse utgangspunktene, gikk Høyesterett over til å undersøke opplæringsloven § 10-6. Ifølge forarbeidene til bestemmelsen, har lovgiver tatt et bevisst valg om ikke å inkludere en regel om rett til fast ansettelse for den som har vært midlertidig ansatt med hjemmel i opplæringsloven over lengre tid. Det ble ansett nødvendig å ivareta hensynet til elevene og kvaliteten på deres undervisning og opplæring fremfor den midlertidige ansattes stillingsvern. En kvalifisert søker skal altså alltid tilbys fast stilling fremfor en lærervikar uten formell utdannelse. En slik løsning tilrettelegger dessuten for at arbeidsgiver overholder de formelle kompetansekravene som oppstilles i opplæringsloven.

Det var heller ikke holdepunkter i ordlyden, eller i forarbeidene til arbeidsmiljøloven, for at retten til fast ansettelse etter tre år også skulle få anvendelse ved midlertidige ansettelser hjemlet i opplæringsloven §10-6. I forarbeidene til opplæringsloven var det tvert imot forutsatt at retten til fast ansettelse ikke gjaldt for midlertidige ansatte etter denne loven. Den foreløpige konklusjonen til Høyesterett var dermed at kvinnen ikke hadde rett til fast ansettelse.

Avslutningsvis måtte Høyesterett vurdere om dette tolkningsresultatet var i strid med EU-direktivet om midlertidige ansettelser, herunder om opplæringsloven § 10-6 oppfylte medlemsstatenes plikt til å iverksette tiltak for å hindre misbruk av gjentatte midlertidige ansettelser. Det avgjørende var om regelen oppfylte kravet til «objektive grunner», noe som er en forutsetning for å kunne fornye midlertidige arbeidsforhold. Høyesterett påpekte at hensynet til å sikre kvaliteten på opplæringen og ivareta lovens kompetansebehov er et objektivt forhold som begrunner gjentatt bruk av midlertidige ansettelser. Bestemmelsen var dermed ikke i strid med EU-direktivet, slik at det internrettslige tolkningsresultatet ble stående.

Avslutning

Høyesterett avklarer dermed at midlertidig ansettelse etter opplæringsloven § 10-6 ikke gir rett til fast ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9. Dette har stor praktisk betydning, både for arbeidsgivere som er nødt til å benytte seg av ukvalifisert utdanningspersonell over lengre tid og for de som ansattes som lærervikarer.

Innenfor undervisningssektoren har arbeidsgiver dermed en vid adgang til å ansette midlertidig. Tross mangelen på kvalifisert utdanningspersonell, kan arbeidsgiver altså sikre bemanningen helt frem til en kvalifisert søker materialiserer seg.

De fleste arbeidsgivere som ansetter utdanningspersonell er offentlige aktører. Det er det offentlige som styrer antall studieplasser, utdanningsløp og vilkårene for utdanningspersonellet etter endt utdanning. Det kan stilles spørsmål ved om denne adgangen står i motstrid til det generelle målet om trygge og forutsigbare arbeidsforhold, der faste ansettelser er den klare hovedregelen.

Som lærervikar står man etter Høyesteretts avklaring i en usikker posisjon, der ansettelsesforholdet kan avsluttes uten annen saklig grunn ved slutten av hvert skoleår. Selv om man har vært lærervikar i mange år og dermed har opparbeidet seg praktisk erfaring, vil man ikke kunne konkurrere med kvalifisert utdanningspersonell. Lovgiver har altså prioritert hensynet til elevene og kvaliteten på undervisningen fremfor stillingsvernet til de ukvalifiserte lærervikarene. Kanskje er det praktisk umulig å harmonisere disse to motstridende og viktige hensynene?

En annen sak er at Høyesterett ikke tar stilling til hvorvidt det må gjelde en absolutt grense for hvor lenge en arbeidstaker kan være ansatt i midlertidig stilling før vedkommende må anses som fast ansatt. I 1991 uttalte Høyesterett, i en sak som gjaldt krav på fast ansettelse for en helsearbeider som hadde vært midlertidig ansatt i mer enn 12 år, at det «under enhver omstendighet [vil] være grenser for hvor lenge et midlertidig tilsettingsforhold kan vedvare, også når det som her er spaltet opp i mindre perioder» (våre uthevinger). Hvorvidt dette må være tilfellet også etter opplæringsloven, er ikke avklart. I lys av Høyesteretts uttalelser, kan det imidlertid argumenteres for at det alltid bør gå en absolutt grense for lengden på en midlertidig ansettelse, også for lærervikarer, før de må anses som fast ansatt.

Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.