Høyesterett: Også innleide arbeidstakere har rett på selskapsbonus | Hjort

Hva leter du etter?

bilde om arbeidsrettspraksis

Høyesterett: Også innleide arbeidstakere har rett på selskapsbonus

Den 2. november 2020 avsa Høyesterett en dom (HR-2020-2109-A) med viktige avklaringer om lønnsbegrepet og likebehandlingsprinsippet for innleide arbeidstakere

To arbeidstakere hadde i flere år vært utleid fra bemanningsselskapet Semco Maritime AS til oljeselskapet Aker BP ASA. De faste ansatte i Aker BP fikk utbetalt en resultatbasert selskapsbonus hvert år mellom 2014 og 2017. De innleide arbeidstakerne ble holdt utenfor bonusordningen. Spørsmålet i saken var om også de innleide arbeidstakerne hadde rett på bonus på lik linje med de fast ansatte i medhold av likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd.

Tingretten ga arbeidstakerne medhold. Lagmannsretten kom til motsatt resultat, da de fant at selskapsbonusen ikke kunne regnes som lønn og dermed falt utenfor virkeområdet til likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd. Resultatet snudde imidlertid igjen i Høyesterett, som enstemmig kom til at de innleide arbeidstakerne hadde krav på bonus fra Semco Maritime på linje med de fast ansatte i Aker BP.

Høyesterett tok i sin vurdering utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd, hvor det fremgår at bemanningsforetak skal sørge for at utleide arbeidstakere sikres minst de samme vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstakeren hadde vært fast ansatt, blant annet når det gjelder «lønn», jf. § 14-12 a første ledd bokstav f.

Arbeidsgiveren hevdet at bonusordningen falt utenfor lønnsbegrepet i § 14-12 a, fordi bonusen ikke var knyttet til den enkeltes arbeidsutførelse, men til selskapets måloppnåelse og resultater. Høyesterett mente imidlertid at bonusutbetalingen måtte anses som «lønn», fordi den reelt sett var vederlag for arbeid.

I sin begrunnelse viste Høyesterett til hovedregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd om at arbeidstakere skal ansettes fast, et formål Høyesterett mente var en viktig tolkningsfaktor ved forståelsen av lønnsbegrepet i § 14-12 a. Her ble det vist til uttalelser i forarbeidene, hvor det påpekes at et viktig formål bak reglene om likebehandling er å forhindre at omfanget og arbeidsvilkårene ved innleie undergraver målsetningen om et arbeidsmarked med en hovedvekt på faste og direkte ansettelser.

Videre viste Høyesterett til uttalelser i forarbeidene om at lønnsbegrepet skal omfatte «alt vederlag for arbeid». Det ble lagt til grunn at EUs vikarbyrådirektiv (Direktiv 2008/104/EF) ikke berørte nasjonal lovgivning når det gjaldt definisjonen av lønn.

Om de reelle hensyn som talte for at selskapsbonus var inkludert i lønnsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f, uttalte Høyesterett at:

 «Innleides rett til likebehandling for så vidt gjelder resultatbaserte bonuser på virksomhetsnivå, vil sikre at innleie bare benyttes der det er et reelt behov for den fleksibiliteten som en slik organisering av arbeidsstyrken gir. Et lønnsbegrep som fører til at resultatbasert bonus bare vil bli utbetalt til deler av arbeidsstokken for samme bidrag til resultatet, vil gi et økonomisk incitament til innleie og bryte med likebehandlingsprinsippet»

Domstolen presiserte at likebehandling bare var aktuelt så langt de innleide ville ha oppfylt vilkårene for bonus om de hadde vært fast ansatt. Disse vilkårene var oppfylt for de aktuelle arbeidstakerne.

LO tok i saken til orde for en rettssetning om at lønnsbegrepet måtte omfatte alle godtgjørelser som en fast ansatt arbeidstaker mottar fra arbeidsgiver i kraft av arbeidsforholdet, med unntak av pensjon, men Høyesterett var ikke enig i at det var grunnlag for en så vid forståelse av lønnsbegrepet.

Dommen gir uansett en viktig avklaring når det gjelder hva som er «lønn» i likebehandlingsregelens forstand. Om forståelsen av lønnsbegrepet uttalte Høyesterett at:

 «…kjernen i lønnsbegrepet er om ytelsen er et vederlag for arbeid, eventuelt for et resultat eller en prestasjon som den ansatte selv har stått for. Også bonusordninger vil være omfattet så lenge det dreier seg om vederlag for arbeid. Dette gjelder enten det er tale om individuelle bonusordninger eller ordninger på gruppe- eller virksomhetsnivå.»

Høyesteretts avgjørelse medfører at bemanningsforetak også må betale bonus til utleide arbeidstakere som om de var fast ansatt i innleieforetaket. Selv om dette i noen tilfeller kan medføre praktiske problemer for bemanningsforetaket, er ikke et slikt eventuelt merarbeid tilstrekkelig som begrunnelse for at den innleide blir holdt utenfor innleieforetakets bonusordninger.

Et selskap som anvender innleid arbeidskraft fra et bemanningsforetak må etter Høyesteretts dom være bevisst på at de plikter å gi bemanningsforetaket alle nødvendige opplysninger om arbeids- og lønnsvilkår, herunder opplysning om eventuelle bonusordninger, slik at bemanningsforetaket kan ivareta kravet til likebehandling etter arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd.

 

(HR-2020-2109-A)


 

Vår artikkelserie Arbeidsrettspraksis gir deg en løpende oppdatering av rettspraksis på arbeidsrettsfeltet.

Domstolene avsier stadig nye dommer innen arbeidsrett. Dommene bidrar til rettsutvikling og avklaring av viktige arbeidsrettslige spørsmål. Praksisen er imidlertid omfattende, og det kan være krevende å holde oversikten. Med Arbeidsrettspraksis får du en løpende oppdatering av aktuelle dommer om individuell arbeidsrett, som gjør det enkelt å holde oversikten over ny rettspraksis på området.

Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.

 

Fagområde