Forslag om innføring av felles konsesjonskraftpris på høring - Hjort
Hva leter du etter?

Forslag om innføring av felles konsesjonskraftpris på høring

Lovforslaget som nå er sendt på høring innebærer en forenkling av en ordning som er av stor økonomisk betydning for norske vannkraftkommuner.

Energidepartementet foreslår å fjerne skillet mellom prisen på konsesjonskraft for konsesjoner gitt før og etter 1959.Lovforslaget som nå er sendt på høring innebærer en forenkling av en ordning som er av stor økonomisk betydning for norske vannkraftkommuner.

Hva er konsesjonskraft og hvorfor er den viktig?

Konsesjonskraft er et særvilkår som pålegges aktører som har konsesjon etter lov om konsesjon for rettigheter til vannfall mv. (vannfallrettighetsloven) eller til reguleringer eller overføringer etter lov om regulering og kraftutbygging i vassdrag (vassdragsreguleringsloven). Ordningen innebærer at konsesjonærer må avstå inntil 10 % av det tilegnede kraftgrunnlaget som reguleringen medfører til vertskommuner og fylkeskommuner, til en nærmere bestemt pris. Reglene for fastsetting av konsesjonskraftprisen medfører i praksis at kommuner og/eller fylkeskommuner som benytter seg av ordningen får kjøpe kraft til en rimeligere pris enn spotprisen.

Opprinnelig var formålet med konsesjonskraftordningen å sikre at vertskommuner for vannkraftutbygging skulle få nok kraft til alminnelig strømforsyning i kommunen, til en rimelig pris. Etter hvert som kraftnettet i Norge har blitt bygget ut slik at tilgangen på strøm er bedre, har imidlertid ordningen med konsesjonskraft gått over til å først og fremst være et økonomisk gode for vertskommuner for vannkraftutbygging. Konsesjonskraften kompenserer for naturinngrep i kommunen og sikrer vertskommunene en andel av verdiskapningen.

Verdien av konsesjonskraften for kommunene er gjerne differansen mellom konsesjonskraftprisen og spotprisen i det aktuelle prisområde. Desto lavere konsesjonskraftprisen er, og desto høyere spotprisen er, desto høyere gevinst oppnår kommunene ved å kjøpe konsesjonskraft og deretter selge kraften videre i spotmarkedet. Videre er konsesjonskraften ikke en del av det kommunale inntektssystemet, slik at inntekter fra konsesjonskraft ikke er gjenstand for inntektsutjevning. For mange kommuner er derfor konsesjonskraften en viktig kilde til ekstra inntekter.

Dagens to-prissystem

Plikten til å avstå konsesjonskraft ble innført med konsesjonslovene i 1917, og har siden den tid vært gjenstand for ulike endringer og justeringer. I dag gjelder det et to-prissystem for beregningen av konsesjonskraftprisen. Konsesjonskraftprisen for konsesjoner fra før 1959 beregnes etter «individuell selvkost», mens konsesjonskraftprisen for konsesjoner gitt etter 1959 skal være «basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet» («ED-pris»), jf. vannfallrettighetsloven § 19 femte ledd og vassdragsreguleringsloven § 22 femte ledd.

Ettersom eldre anlegg fra før 1959 gjerne er nedbetalt og derfor har lavere selvkost enn nyere anlegg, har konsesjonskraftprisen for disse anleggene ofte vært lavere enn ED-prisen. Flere av anleggene fra før 1959 har nå et stort behov for rehabilitering og opprustning, noe som vil kunne medføre at den individuelle selvkosten blir høyere. Det vil da bli tilsvarende dyrere for kommuner å ta ut konsesjonskraft. Ifølge Energidepartementet kan dette igjen lede til at vertskommuner stiller seg negative til opprusting og utvidelse av eksisterende anlegg («O/U-prosjekter»). I tillegg mener Energidepartementet at dagens ordning kan fremstå som vilkårlig.

Energidepartementet mener på denne bakgrunn at det er nødvendig med en lovendring, der formålet er å bidra til at flere O/U-prosjekter realiseres med støtte fra vertskommunene, og å sikre mer forutsigbare økonomiske rammevilkår.

Innføring av en felles ED-pris

For å bidra til at flere vannkraftprosjekter kan realiseres, foreslår departementet at dagens skille mellom konsesjoner gitt før/etter 1959 fjernes. Forslaget innebærer at alle kraftverk som har vilkår om konsesjonskraft skal benytte ED-prisen (med mindre annet er avtalt). I tillegg foreslår departementet at beregningsmetoden endres slik at prisen på konsesjonskraften skal fastsettes basert på gjennomsnittlig selvkost for alle vannkraftverk som plikter å avstå konsesjonskraft, i stedet gjennomsnittet av selvkosten for et «representativt antall» vannkraftverk.

Med dette forslaget går departementet bort fra det historiske skillet mellom før/etter 1959, og bort fra prinsippet om individuell selvkost.

For kraftverk som i dag har en lav selvkost, vil forslaget kunne medføre at konsesjonskraftprisen blir høyere enn i dag. Departementet legger imidlertid til grunn at flere av kraftverkene som i dag har lav selvkost, snart må rehabiliteres. Slik rehabilitering vil øke konsesjonskraftprisene som er basert på individuell selvkost. Ved å gå bort fra prinsippet om individuell selvkost, ønsker departementet å dempe økningene i konsesjonskraftprisene som O/U-prosjekter kan medføre. Dette kan igjen bidra til at kommuner stiller seg mer positive til O/U-prosjekter.

Motstykket til at konsesjonskraftprisene ikke øker like mye som tidligere ved O/U-prosjekter, er at O/U-prosjektene kan bli mindre lønnsomme for kraftselskapene, som får dårligere betalt for konsesjonskraften. Dette kan igjen føre til at prosjekter som ville ha blitt realisert dersom konsesjonskraftprisen var basert på individuell selvkost, ikke blir realisert dersom konsesjonskraftprisen baseres på den nye ED-prisen. Departementet ser imidlertid ut til å anta at den positive virkningen for kommunene samlet sett er av større betydning enn den negative virkningen for kraftselskapene.

Departementet legger også til grunn at forslaget vil bidra til å klargjøre de økonomiske konsekvensene for kommunene ved O/U-prosjekter, og også på den måten bidra til lokal aksept og støtte til disse.

De konkrete økonomiske konsekvensene av endringene belyses i liten grad, særlig hvilken forskjell det vil være mellom ny og gammel ED-pris. Departementet skriver imidlertid at man anslår at lovendringen vil gi en «liten økning av ED-prisen». Uten oversikt over provenyvirkningene, kan forslaget motta blandet mottakelse. Dette gjelder særlig for kommuner som har betalt lite for konsesjonskraften, og for kraftselskaper med planlagte marginale O/U-prosjekter for konsesjoner før 1959.

Uansett representerer forslaget en forenkling av et nokså komplisert regelverk. Hvis det også blir endringer i metoden for beregning av kraftgrunnlag ved pumpekraftverk og effektutvidelser, slik NVE nå skal vurdere, vil det i hvert fall bli lettere for alle aktører å vurdere de økonomiske konsekvensene av fremtidens O/U-prosjekter. Om disse endringene vil bidra til at man oppnår utbygging av mer regulerbar kraft i Norge, gjenstår imidlertid å se.