Arbeidsrettspraksis | HR-2024-334-A: Overtallige domstolledere kan pålegges forflytning - Hjort
Hva leter du etter?

Arbeidsrettspraksis | HR-2024-334-A: Overtallige domstolledere kan pålegges forflytning

Som konsekvens av sammenslåingen av domstoler ved domstolsreformen i 2021 ble flere domstol-ledere overtallige i sine lederfunksjoner. De berørte embetene ble videreført som dømmende embeter i de sammenslåtte domstolene, men slik at innehaverne beholdt tittel og lønn.

I en nylig avsagt HR-2024-334-A var spørsmålet om forflytningsforbudet i Grunnloven § 22 medfører at to domstolledere som etter domstolsreformen i 2021 ikke lenger har lederfunksjoner, men har rett til å beholde tittel og lønn, har plikt til å arbeide som alminnelige dommere i de sammenslåtte domstolene.

Rettslige utgangspunkter

Grunnloven § 22 slår fast at dommere ikke kan forflyttes «mot sin vilje». Bestemmelsen må tolkes i lys av Grunnloven § 95 som verner om domstolens uavhengighet.

Høyesterett legger til grunn at vernet mot forflytninger i Grunnloven § 22 omfatter ulike former for stedlig flytting av arbeidsstedet, men også endringer av gjøremålene.

Imidlertid fastslår Høyesterett i avsnitt 73 at Grunnlovens § 22 må forstås slik at ved «en saklig begrunnet omorganisering må embetsmannen finne seg i at embetet endres så lenge han eller hun beholder tittel, lønn og andre goder ved stillingen. Om embetsmannen kan kreve seg løst fra sine embetsplikter avhenger av om endringene kvalitativt og kvantitativt er så vesentlige at de etter en samlet vurdering forandrer embetets art eller beskaffenhet».

Den konkrete vurderingen

Høyesterett vurderte deretter om forflytningsvernet var overtrådt, noe som måtte bero på «de reelle forskjellene før og etter omorganiseringen, og at det skal ses hen til de samlede virkningene av dem».

Endringene i den konkrete saken gjaldt to forhold. For det første ble den dømmende myndigheten utvidet i omfang for de tidligere domstollederne. For det andre falt lederfunksjonen bort.

Høyesterett avfeide kort at pålegget om utvidet dømmende funksjon i seg selv er «i strid med forflytningsforbudet».

Dernest så Høyesterett på bortfallet av lederfunksjonen, ut fra både dens kvalitative og kvantitative side. Det var på det rene at endringene kvalitativt sett påvirket embetets karakter ved at oppgavetilfanget ble snevret inn og at de aktuelle embetsmennene mistet den friheten som en ledende stilling innebærer, men Høyesterett mente dette var mindre inngripende enn hvis dommerne hadde blitt pålagt nye oppgaver av annen art.

Heller ikke kvantitativt fant Høyesterett at det var vesentlige endringer. Begge dommerne ledet noen av landets minste domstoler slik at det var på det rene at det var den dømmende virksomheten som utgjorde den dominerende delen av stillingen. De aktuelle embetsmennene hadde for øvrig fått «stor grad av innflytelse på sammensetningen og avviklingen av sin saksportefølje og ikke-dømmende oppgaver».

Videre vektla Høyesterett at de tidligere domstollederne fikk beholde samme kontorsted i den sammenslåtte domstolen, at de bare kunne tildeles saker knyttet til dette rettsstedet, at de ble fritatt for reising og at de ikke inngikk i turnus-ordningen.

Høyesterett viste også til at dommerne beholdt sin tittel, lønn og lønnsutvikling. Høyesterett mente at embetene i realiteten ble mer attraktive for dommerne, fordi de beholdt den ekstra godtgjørelsen knyttet til tidligere ansvar og arbeidsbyrde som domstolledere, selv om disse ansvarsområdene ble borte. Disse fordelene kompenserte delvis for bortfallet av den personlige friheten som ligger i å bekle et embete som domstolleder.

Etter en samlet vurdering kom Høyesterett til at selv om endringene, herunder særlig bortfallet av lederfunksjoner kunne sies å endre embetenes karakter i noen grad, var ikke endringene så vesentlige at embetene fikk en annen art eller beskaffenhet. Dommen var enstemmig.

Vår artikkelserie Arbeidsrettspraksis gir deg en løpende oppdatering av rettspraksis på arbeidsrettsfeltet.

Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.

Dommens betydning

Hvor tungt hensynet til domstolenes uavhengighet gjør seg gjeldende har stor betydning for rekkevidden av forflytningsforbudet i Grunnloven § 22. Uavhengigheten og stillingsvernet som følger av § 22, er ikke til for den enkelte dommers skyld, men er begrunnet i hensynet til rettsstaten.  Selv om Stortinget og regjeringen ved en omorganisering av domstolene endrer rammene for den dømmende virksomheten, griper de ikke inn i domstolenes uavhengighet på en betenkelig måte så langt endringene er saklig begrunnet. Også uavsettelige embetsmenn, herunder dommere, må derfor langt på vei finne seg i at saklige begrunnede omorganiseringer leder til at embetet endres.