Har deltidsansatte krav på overtidsbetaling for merarbeid?

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en butikkmedarbeider ansatt hos en byggevarevirksomhet. Arbeidstakeren startet opprinnelig som lærling i virksomheten og var deretter ansatt som tilkallingsvikar i en periode. Han ble tilbudt full stilling, men avslo fordi han ønsket en mer fleksibel ordning. Han gikk deretter over i en fast deltidsstilling.

Gjennom perioden han var ansatt på deltid, varierte den avtalte stillingsbrøken mellom ulike avtaleperioder. I praksis arbeidet han jevnlig utover det den til enhver tid gjeldende stillingsprosenten skulle tilsi, ved at han frivillig tok på seg tilleggsvakter. Disse ekstra timene ble kompensert med alminnelig timelønn, uten overtidskompensasjon.

Tingrettens vurdering

Det sentrale spørsmålet for retten var om Landsoverenskomsten mellom Handel og Kontor og Virke, som først ga rett til overtidsgodtgjørelse etter 37,5 timer per uke for både heltids- og deltidsansatte, var i strid med diskrimineringsvernet for deltidsansatte etter arbeidsmiljøloven kapittel 13. Vurderingen ble foretatt i lys av EU-domstolens avgjørelser i Lufthansa og Dialyse og Norges forpliktelser etter deltidsdirektivet.

Tilkallingsvikar – ikke krav på overtid

For perioden arbeidstaker var ansatt som tilkallingsvikar, konkluderte retten med at det ikke var diskriminerende at han ikke mottok overtidsgodtgjørelse. Begrunnelsen var at hvert tilkallingsoppdrag utgjorde en selvstendig midlertidig ansettelse. Arbeidstaker hadde ingen løpende arbeidsplikt og stod fritt til å akseptere eller avslå tilbudte vakter. Han arbeidet dermed ikke utover «avtalt arbeidstid» på en måte som kunne sammenlignes med en heltidsansatt.

Deltidsansatt – manglende overtid ansett i strid med diskrimineringsvernet

For perioden som fast deltidsansatt delte retten seg i et flertall og et mindretall (2-1).

Rettens flertall konkluderte med at ordningen med et felles innslagspunkt for overtidsgodtgjørelse, der både heltids- og deltidsansatte først har krav på overtidstillegg ved overskridelse av innslagspunkt for heltidsstilling, utgjorde en «mindre gunstig behandling» av deltidsansatte. Flertallet la avgjørende vekt på at ordningen påførte den deltidsansatte en større forholdsmessig byrde, fordi han måtte yte flere timer relativt til sin avtalte arbeidstid før overtidstillegg ble utløst, sammenlignet med en heltidsansatt.

Flertallet fant heller ikke grunnlag for å skille mellom frivillig og pålagt merarbeid. Det avgjørende var at arbeidstakeren hadde arbeidet utover sin avtalte arbeidstid uten rett til overtidsgodtgjørelse, mens en heltidsansatt i tilsvarende situasjon ville fått tillegg fra første time utover sin avtalte arbeidstid.

Retten fant videre at forskjellsbehandlingen ikke kunne rettferdiggjøres etter objektive og saklige grunner.

Mindretallet mente derimot at det ikke forelå forskjellsbehandling. Etter mindretallets syn måtte ordlyden og oppbygningen av arbeidsmiljøloven § 10-6 forstås slik at arbeidstakeren ikke har krav på overtidsgodtgjørelse før terskelen for alminnelig arbeidstid er nådd. Mindretallet mente videre at det var naturlig å skille mellom pålagt og frivillig merarbeid, og at et pro rata-innslagspunkt for deltidsansatte ville innebære en tolkning i strid med lovens ordlyd og intensjon.

Ertsatningskravets tidsmessige omfang

Flertallet og mindretallet var også uenige om erstatningskravets tidsmessige omfang. Flertallet la til grunn at EU-domstolens fortolkning gjelder fra deltidsdirektivets ikrafttredelse, og at arbeidstakers erstatningskrav for rett på overtid kun ble begrenset av foreldelseslovens regler. Mindretallet uttrykte at det var staten som måtte bære erstatningsansvar for en eventuell feilimplementering av deltidsdirektivet i norsk rett. Videre mente mindretallet at arbeidstakers erstatningskrav uansett måtte begrenses til perioden etter ny EU-praksis fra sommeren 2024 som ble ansett å innebære en endring av rettstilstanden.

Enkelte betraktninger og veien videre

Dommen er avsagt av tingretten og vil bli anket. Det er nærliggende at en rettskraftig avgjørelse først vil foreligge etter behandling i Høyesterett.

Det er grunn til å understreke at dommen representerer et markant avvik fra det som hittil har vært lagt til grunn i norsk rett. Arbeidslivet har innrettet seg i samsvar med ordlyden i arbeidsmiljøloven § 10-6 og lovens forarbeider, som uttrykkelig har etablert et felles innslagspunkt for heltids- og deltidsansatte for krav på overtidskompensasjon. Dersom resultatet blir stående, vil dette kunne innebære en vesentlig endring for norsk arbeidsliv.

Vi mener det kan stilles spørsmål ved rettens argumentasjon når det uttrykkes at ordlyden i arbeidsmiljøloven § 10-6 ikke er til hinder for et særskilt innslagspunkt for deltidsansatte, gitt lovens ordlyd og forarbeidenes klare formuleringer på dette punktet og den entydige og konsekvente praksis som til nå har vært gjeldende i norsk rett.

Regjeringen har allerede nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe som skal vurdere norsk rett i lys av nyere EU-praksis. Arbeidsgiverorganisasjonene har også varslet at de vil vurdere statens ansvar, da det ikke er gitt at den enkelte bedrift skal bli sittende med ansvaret for det som til nå har vært gjeldende praktisering av regelverket.

Med andre ord er ikke siste ord sagt.

Webinar: Arbeidstid og overtid - hva må arbeidsgivere passe på?

Den 14. april 2026 kl. 13:00 avholder Hjort webinar om arbeidstidsregelverket der rettstilstanden etter dommen fra Søndre Østfold tingrett og flere andre sentrale temaer knyttet til arbeidstid og overtid vil behandles. Våre advokater Johannes Teigland og Maria Mirijanyan vil gjennomgå arbeidstidsregelverket og gi praktiske råd til arbeidsgivere.

Meld deg på webinaret her.