Grensen mellom å ha rett og å få rett: HR-2025-1171-A

Bakgrunn

I 2016 inngikk Fredrikstad Seafoods AS (senere Nordic Kingfish Fredrikstad AS) en totalentrepriseavtale med entreprenøren Gråkjær AS om bygging av et landbasert oppdrettsanlegg. Avtalen inneholdt krav om sikkerhetsstillelse, og Nordic Kingfish stilte en påkravsgaranti ved å deponere 13 millioner kroner på en sperret konto i Pareto Bank. Underveis i prosjektet oppstod det sprekker i konstruksjonen, og det oppsto uenighet mellom partene om hvem som bar risikoen for dette. I 2018 tok Nordic Kingfish ut søksmål mot Gråkjær AS, stanset arbeidene og hevet kontrakten. Tingretten frifant Gråkjær AS og tilkjente selskapet tilleggsvederlag på MDKK 30. Gråkjær AS gjorde påkrav på garantibeløpet overfor banken, og overførte beløpet til Gråkjær Holding A/S for nedregulering av konserngjeld. Overføringen fant sted før tingrettens dom var rettskraftig.

I lagmannsretten ble tingrettens dom omgjort. Lagmannsretten dømte Gråkjær AS til å betale Nordic Kingfish MNOK 61 erstatning. Dommen ble rettskraftig i juni 2022. Dagen etter vedtok styret i Gråkjær AS å begjære oppbud, og selskapet ble slått konkurs. I mars 2023 saksøkte Nordic Kingfish A, som var både styreleder og daglig leder i Gråkjær AS. De krevde å få tilbake det beløpet som tidligere var utbetalt gjennom garantien.

Styrelederen ble frifunnet i tingretten, som mente det ikke var erstatningsbetingende uaktsomt å disponere garantibeløpet. Nordic Kingfish anket, og Agder lagmannsrett kom i september 2024 til motsatt resultat. Styrelederen ble dømt til å betale tilbake hele garantibeløpet på drøyt 13 millioner kroner med renter, samt dekke sakskostnader for både tingrett og lagmannsrett. Styrelederen anket deretter saken til Høyesterett.

Høyesteretts vurdering av styreansvaret

Partene var enige om at Gråkjær AS hadde en ubetinget rett til å kreve utbetaling under påkravsgarantien, og at det i seg selv ikke var rettsstridig å motta beløpet.  Det sentrale spørsmålet var om det var uaktsomt og i strid med aksjerettslige plikter og lojalitetsforpliktelsen etter garantiavtalen å disponere garantimidlene før ansvarsforholdet var rettskraftig avgjort.

Høyesterett tok utgangspunkt i aksjeloven § 17-1, som fastsetter at daglig leder og styremedlemmer kan holdes personlig ansvarlig for skade de forsettlig eller uaktsomt har voldt overfor selskapets kreditorer. Høyesterett understreket at styreansvar krever en særskilt begrunnelse – ledelsen i et selskap har et betydelig handlingsrom for sine forretningsmessige vurderinger. Dette gjelder særlig i situasjoner med økonomiske vanskeligheter, hvor selskapsledelsen må foreta vanskelige avveininger mellom å verne aksjeeiernes interesser på den ene side og kreditorenes interesser på den andre.

Høyesterett legger videre til grunn at spørsmålet om ledelsen kan holdes ansvarlig for enkeltbeslutninger i en økonomisk vanskelig situasjon, må vurderes konkret ut fra forholdene på handlingstidspunktet. Erstatningsansvar forutsetter en rettsstridig opptreden, og det sentrale er derfor om personen har handlet i strid med de plikter som gjelder for rollen vedkommende har i selskapet, og kan bebreides for dette. Av betydning er også hvorvidt personen utsetter kreditorer eller medkontrahenter for en «ekstraordinær» eller «upåregnelig» tapsrisiko.

Under den konkrete vurderingen av styrelederens handlemåte, uttalte Høyesterett at Nordic Kingfish ikke kunne ha en berettiget forventning om at garantimidlene skulle «holdes av» i påvente av en endelig dom. Dette ble særlig begrunnet med Gråkjærs likviditetsbehov og det faktum at selskapet, i henhold til garantiavtalen, hadde rettmessig adgang til å trekke på garantien. Høyesterett anerkjente at As disposisjon innebar muligheten for et etteroppgjøret, og at det i visse situasjoner kan tenkes en plikt for en påkravskreditor til å reservere midler til et slikt oppgjør. I den foreliggende situasjonen forelå det imidlertid ingen slik plikt, og As handlemåte ble derfor ikke ansett som rettstridig.

Høyesterett anså heller ikke disponeringen som et brudd på aksjelovens forsvarlighetskrav til selskapets egenkapital.

Høyesterett konkluderte derfor med at A ikke hadde opptrådt uaktsomt eller brutt sine plikter etter aksjeloven, og han ble frifunnet for erstatningsansvar.

Dommens betydning

Det er særlig to forhold fra dommen som aktører i bygge- og anleggsbransjen bør bemerke seg.

For det første belyser dommen den iboende risikoen som ligger i bruk av påkravsgarantier. I motsetning til selvskyldnergaranti, hvor garantisten kan nekte betaling ved å vise til mangler i det underliggende forholdet, innebærer en påkravsgaranti at garantisten må betale når kravet er forfalt– uten å kunne gjøre innsigelser mot det underliggende forholdet. Dersom dette ikke er en ønskelig situasjon, bør man anvende garanti i form av selvskyldnergaranti. Alternativt kan man regulere påkravsgarantien som slik at garantimidler ikke kan utbetales i en situasjon der det er en pågående rettstvist om kravet.

For det andre illustrerer dommen at det i praksis vil kunne være vanskelig for en kreditor å nå frem med krav mot styret eller daglig leder, dersom hoveddebitor går konkurs. Etter vårt syn innebærer dommen en tydeliggjøring og konsolidering av gjeldende rett om styreansvar. Høyesterett slår fast at det skal mye til før styret eller daglig leder kan holdes personlig erstatningsansvarlig for disposisjoner gjort i selskapet, selv om selskapet har svak økonomi og det er risiko for at kreditor ikke får dekning. Saken for Høyesterett hadde en side mot selskapsledelsens håndtering av et omtvistet krav for domstolene, herunder personlig ansvar for idømte sakskostnader som selskapet ikke evner å betale. Selv om Høyesterett mente tilfellet ikke uten videre kunne likestilles så pekte Høyesterett på at HR-2022-1148-A også viser at det skal mye til for å pålegge selskapsledelsen erstatningsansvar for å fremme og forsvare selskapets interesser i saker for domstolene. Avgjørelsen illustrerer at det gjelder en høy terskel for erstatningsbetingende uaktsomhet forutsatt at styrets beslutninger er truffet på et forsvarlig beslutningsgrunnlag.

Bygge- og anleggsbransjen har et høyt tvistenivå og de senere årene har i særlig grad også vært preget av økonomiske utfordringer og høye konkurstall. Fordi det skal mye til å få dekning av andre enn konkursbo og garantister ved konkurs, bør kontraktsmotpartens økonomi inngå som et viktig og tungtveiende moment i strategivurderinger både ved kontraktsinngåelse og ved tvist. Særlig gjelder dette ved valget mellom å reise søksmål eller å inngå forlik.

Det har lite for seg å bruke mye tid og store ressurser på å få fastslått at en har rett, dersom en likevel ikke får rett som følge av motpartens økonomi.