Hålogalands dom i tvist etter heving av entreprisekontrakt

De sentrale uenighetene i saken var:

Konsekvensene av uforutsette grunnforhold, herunder spørsmål om grunnlag og utmåling av krav som følge av urasjonell drift (et såkalt plunder og heft-krav)
Om fylkeskommunen hadde hevingsrett, herunder spørsmålet om byggherrens kvantitative endringskompetanse (standardens 15 %-grense) var overskredet og den eventuelle betydningen av dette
om fylkeskommunens erstatningskrav som følge av hevingen var prekludert eller ei

For lagmannsretten var tingrettens sakskostnadsavgjørelse også et sentralt tema:

Hvilken betydning skulle tidligere forlikstilbud ha ved domstolens sakskostnadsavgjørelse

Overordnet om uenigheten

Under prosjektgjennomføringen ble det avdekket at grunnforholdene avvek fra det entreprenøren hadde grunn til å regne med ved inngivelse av sitt tilbud. De uforutsette grunnforholdene medførte blant annet at det ble nødvendig med omprosjektering av en støttemur for en veitrase. I påvente av den nye prosjekteringen, stanset entreprenøren sine arbeider.

I tillegg til den endrede løsningen for støttemuren medførte de endrede grunnforholdene blant annet at sikringsomfanget økte og at enkelte av spirofundamentene som bygget skulle fundamenteres på måtte settes dypere enn forutsatt. De endrede grunnforholdene medførte at masseuttaket økte i betydelig grad, og det oppsto forsinkelser i prosjektet.

Entreprenøren fremsatte etter hvert et varsel om fristforlengelse på drøyt 10,5 måneder og flere tilknyttede tilleggskrav. Til tross for at partene ikke klarte komme til enighet om de fremsatte kravene og at samarbeidsklimaet var krevende, så fortsatte arbeidene. Dette varte ved frem til entreprenøren varslet om at denne ikke ville utføre ytterligere endringsarbeider. Siden kontraktsarbeidene ikke kunne ferdigstilles uten at entreprenøren utførte enkelte endringsarbeider, medførte dette at kontraktsarbeidene også ble stanset.

Entreprenøren begrunnet sitt standpunkt i at den kvantitative begrensningen i byggherrens endringskompetanse, den såkalte 15 %-grensen, som er inntatt i NS 8405 punkt 22.1 tredje ledd, var overskredet.

Fylkeskommunen var på sin side uenig i at grensen var overskredet og mente også at entreprenøren uansett var forpliktet til å utføre det aktuelle endringsarbeidet selv om grensen skulle ha vært overskredet. Dette ble begrunnet i at utførelse av tilleggsarbeidet ville være nødvendig for at det videre kontraktsarbeidet kunne utføres.

Da partene ikke klarte å komme til enighet, hevet byggherren kontrakten og begrunnet dette i at entreprenøren på urettmessig grunnlag nektet å utføre ytterligere endringsarbeider.

Lærdommer man kan trekke fra lagmannsrettens dom

Betydningen av å ta feil av om den kvantitative endringskompetansen er overskredet

Fylkeskommunens heving ble begrunnet i at entreprenøren nektet å utføre ytterligere endrings- og tilleggsarbeider, og at dette hindret videre kontraktsarbeider. I NS 8405, og de øvrige NS-kontraktene, er utgangspunktet at byggherren har en rett til å pålegge entreprenøren dette. Entreprenøren har i slike tilfelle en utførelsesplikt.

Byggherrens rett til å pålegge entreprenøren tilleggsarbeider gjelder imidlertid ikke ubegrenset. Det er både en kvalitativ og en kvantitativ begrensning. Den kvantitative begrensningen følger av NS 8405 punkt 22.1, og innebærer at byggherren ikke kan pålegge entreprenøren endringer utover 15 % netto tillegg til kontraktssummen.

Av NS 8405 punkt 22.1 tredje ledd følger det at byggherren ikke har rett til å «pålegge entreprenøren endringer utover 15 % netto tillegg til kontraktssummen.».[1] Reguleringen omtales gjerne som byggherrens kvantitative endringskompetanse eller som standardens 15 %-grense.

[1] Likelydende bestemmelser er inntatt i NS 8406 punkt 19.1 tredje ledd og NS 8407 punkt 31.1 tredje ledd.

Lagmannsretten kom til at 15 %-grensen ikke var overskredet. Entreprenøren hadde altså ikke rett til å nekte utførelse av ytterligere tilleggs- og endringsarbeider. Det videre spørsmålet for lagmannsretten ble da om denne feilaktige nektelsen utgjorde et vesentlig kontraktsbrudd, og som i så tilfelle ville medføre at fylkeskommunens heving var rettmessig.

Lagmannsretten kom til at fylkeskommunen heving var rettmessig.

I hevingsvurderingen pekte lagmannsretten særskilt på at arbeidsplikten er entreprenørens sentrale ytelse i en entreprisekontrakt. Lagmannsretten viste også til at entreprenøren «var klar over at nektelsen ville medføre stans i kontraktsarbeidene (…)». I forlengelsen av dette viste lagmannsretten til Borgarting lagmannsretts dom LB-2000-1297, hvor det tidligere hadde blitt lagt til grunn at en urettmessig arbeidsstans innebar et vesentlig mislighold.

Det er viktig å merke seg at lagmannsrettens hevingsvurdering er basert på at en nektelse av å utføre endringsarbeider også ville medføre en stans i kontraktsarbeidene. Dette medfører blant annet at dommen ikke kan tas til inntekt for at byggherren alltid vil ha hevingsrett i tilfeller hvor entreprenøren feilaktig legger til grunn at at 15 %-grensen er overskredet og nekter å påta seg ytterligere endringsarbeider. Hvorvidt en byggherre har hevingsrett i slike tilfeller, må fortsatt vurderes helt konkret.

Dommen er likevel en nyttig påminnelse om at et valg om å stanse utførelsen av kontraktsarbeider innebærer en betydelig risiko. Stanser man uten grunnlag, vil dette raskt utgjøre et vesentlig misligholdt som vil gi kontraktsmotparten en hevingsrett, og i forlengelsen en rett på erstatning av merkostnader.

Betydningen av forlikstilbud for avgjørelsen av sakskostnadene

Dersom Vestre Finnmark tingrett sin dom hadde blitt stående, så ville dette ha innebåret en utbetaling fra fylkeskommunen på om lag MNOK 5,6, hvorav MNOK 2 var erstatning for entreprenørens sakskostnader i tingretten.

Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 28. november 2023 ble resultatet snudd til at fylkeskommunen ble tilkjent om lag MNOK 2,5.

Endringen skyldtes for det første at lagmannsretten reduserte hovedstolen entreprenøren var berettiget til fra om lag MNOK 3,6 til MNOK 2.

For det andre snudde lagmannsretten tingrettens sakskostnadsavgjørelse på hodet.

Entreprenøren ble idømt MNOK 2 av fylkeskommunens sakskostnader for tingretten og MNOK 2,5 av sakskostnadene for lagmannsretten.

Lagmannsretten konkluderte med at ingen av partene hadde vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, men at begge parter hadde fått medhold av betydning. I slike tilfeller er lovens hovedregel at ingen av partene tilkjennes sakskostnader, altså at begge parter må betale egne sakskostnader.

Fylkeskommunen anførte imidlertid at det var grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen, noe lagmannsretten var enig i.

Entreprenøren hadde for det første avslått et forlikstilbud i etterkant av hovedforhandlingen i tingretten, men før anke ble inngitt. Dersom entreprenøren hadde akseptert dette tilbudet, ville entreprenøren ha kommet bedre ut, enn hva denne oppnådde i lagmannsretten. En aksept ville også ha medført at partene ville ha «vært spart for stort sett alt av sakskostnader for lagmannsretten.». Av denne grunn ble entreprenøren idømt MNOK 2,5 av fylkeskommunens sakskostnader for lagmannsretten.

Lagmannsretten la også til grunn at entreprenørens avslag av et tilbud fylkeskommunen fremsatte før kontrakten ble hevet innebar et avslag av et rimelig forlikstilbud som ble tillagt betydning ved avgjørelsen av sakskostnadene i tingrettsbehandlingen. Ved denne vurderingen så lagmannsretten også hen til at en aksept av dette tilbudet ville ha medført at entreprenøren, i tillegg til å unngå sakskostnader, også ville ha fått en fortjeneste på å fullføre kontrakten.

Etter en samlet vurdering konkluderte lagmannsretten at det forelå tungtveiende grunner for å idømme entreprenøren MNOK 2 av fylkeskommunens sakskostnader for tingretten.

Fra å bli idømt sakskostnader på MNOK 2, endte altså fylkeskommunen med å bli tilkjent sakskostnader på samlet MNOK 4,5.

Dommen illustrerer på en god måte betydningen forlikstilbud, både forutfor og etter saksanlegg, kan ha for domstolens sakskostnadsavgjørelse. I saker av noe størrelse, slik både hevings- og entreprisetvister gjerne har, kan godt funderte forlikstilbud raskt få en betydelig økonomisk betydning.