Regjeringen sender lovendringer for raskere kraft- og nettutbygging på høring

Kort om forslagene

Vindkraft på land – fra to spor til ett

I august varslet regjeringen at kravet om reguleringsplan for vindkraft skulle fjernes, og at kommunenes vetorett skulle lovfestes utenfor plan- og bygningsloven.

Departementet følger opp dette ved å gå bort fra dagens tosporede system, der et vindkraftanlegg må avklares både av kommunen etter plan- og bygningsloven og av NVE etter energiloven. Kravet i energiloven § 2-4 om at tiltaket må være planavklart før konsesjon kan gis, foreslås opphevet. Konsesjonspliktige vindkraftanlegg på land skal i stedet unntas fra plan- og bygningsloven på samme måte som konsesjonspliktige nettanlegg, jf. forslaget til justering i plan- og bygningsloven § 1-3 annet ledd. Kapittel 2, kapittel 14 om konsekvensutredninger og § 12 A-13 skal fortsatt gjelde. Kommunen mister dermed planmyndigheten i vindkraftsaker. Kommunens rolle skal i stedet bygges inn i konsesjonsprosessen etter energiloven gjennom to nye møter:

1. Oppstartsmøte i meldingsfasen: Før NVE fastsetter utredningsprogram, skal vertskommunen tilbys et oppstartsmøte med NVE og tiltakshaver. Det skal føres referat fra møtet. Kommunen har ikke plikt til å delta, og saken stanser ikke selv om kommunen ikke møter. Planprogramfasen i kommunen faller bort, og innspill skal i stedet gå til NVE.
2. Tilslutningsmøte i søknadsfasen: Etter ny § 3-1 c i energiloven skal NVE tilby kommunen et tilslutningsmøte før det kan gis konsesjon. Møtet skal etter forslaget holdes etter at konsesjonssøknaden har vært på høring, og helst sent i NVEs behandling. Kommunen skal da kunne ta stilling til et prosjekt som er ferdig utredet. Etter møtet skal kommunen «snarest» vedta en begrunnet og offentlig uttalelse om den gir tilslutning til prosjektet. Departementet antar at dette normalt bør ta mellom seks og tolv uker.

Hvis kommunen vedtar at den ikke gir tilslutning, kan NVE ikke gi konsesjon. Departementet kan likevel gi konsesjon ved en eventuell klagebehandling dersom hensynet til forsyningssikkerhet eller andre vesentlige samfunnsmessige hensyn tilsier det. Departementet omtaler dette som en videreføring, men en innsnevring, av den adgangen som i dag følger av plan- og bygningsloven, for at det i unntakstilfeller kan gis konsesjon til vindkraftanlegg uten kommunens samtykke.

Hvis kommunen takker nei til tilslutningsmøte, ikke svarer innen rimelig tid, eller ikke vedtar en uttalelse snarest etter møtet, gjelder ikke vetoretten. NVE skal da legge til grunn at kommunen verken har gitt eller nektet tilslutning. Når tilslutning først er gitt, kan den ikke uten videre trekkes tilbake, og den kan ikke trekkes tilbake etter at konsesjon er gitt. Et nei kan derimot endres frem til NVE har avgjort saken, for eksempel hvis konsesjonsområdet justeres. NVE kan ikke gi konsesjon til et større område enn det som ble drøftet i tilslutningsmøtet. Dokumenter som utveksles i forbindelse med tilslutningsmøtet, skal kunne unntas fra innsyn.

Innsigelsesordningen – videre enn varslet

Regjeringen går lenger i innskrenkingen av innsigelsesretten enn det som først ble varslet. Statlige og regionale organer, samt kommunene, skal ikke lenger kunne fremme innsigelse i konsesjonssaker etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Endringen skal gjelde uavhengig av produksjonsteknologi; altså for vannkraft, vindkraft, solkraft og nett.

Den særskilte klageretten som i dag følger av innsigelsesretten, foreslås også fjernet. Offentlige organer skal i stedet bare ha klagerett etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Departementet legger til grunn at vertskommuner, fylkeskommuner og Sametinget som regel fortsatt vil ha klagerett, mens flere statlige organer vil miste den. Sametingets innsigelsesadgang videreføres, slik regjeringen også varslet i august. Innsigelser og klager som er fremmet før endringene trer i kraft, skal behandles etter de gamle reglene.

Frister for søknadsbehandlingen

Regjeringen varslet i august en toårsfrist for NVEs konsesjonsbehandling, regnet fra komplett søknad er innsendt. Den nærmere reguleringen av tidsfristen utsetter departementet, og det foreslås heller hjemmel i energiloven, havenergilova og vannressursloven til å fastsette frister i forskrift, og til å regulere samarbeid og koordinert behandling mellom konsesjonsmyndigheten og andre myndigheter som gir nødvendige tillatelser, for eksempel etter kulturminneloven, havne- og farvannsloven eller forurensningsloven. Departementet viser til at fornybardirektivet 2018 artikkel 16 har en tilsvarende toårsfrist, og at forslaget går lenger enn direktivet.

For havvind foreslås det at Kongen i statsråd kan bestemme at hele eller deler av et åpnet område skal ha tilpasset saksgang, med forenklede krav til prosjektspesifikk konsekvensutredning og kortere saksbehandlingsfrister.

Batterianlegg

Det er stadig flere batterier i kraftsystemet, og departementet foreslår å klargjøre hvilket regelverk disse skal behandles etter. Det skal fremgå uttrykkelig av energiloven § 3-1 at anlegg for lagring av elektrisk energi krever konsesjon. Konsesjonspliktige batterianlegg skal i det vesentlige unntas fra plan- og bygningsloven og bare behandles av NVE. Batterianlegg som ikke er konsesjonspliktige, skal bare behandles av kommunen etter plan- og bygningsloven. Konsesjonspliktgrensen skal eventuelt fastsettes i forskrift.

Overgangsregler

Har et forslag til områderegulering for vindkraft blitt lagt ut til offentlig ettersyn før endringene trer i kraft, kan det ferdigbehandles etter dagens regler. En vedtatt områderegulering skal da regnes som kommunal tilslutning etter ny § 3-1 c. Kommunen og tiltakshaveren kan også velge å la prosjektet gå over til den nye ordningen.

Vår vurdering

Vi har tidligere pekt på at raskere og enklere lokal forankring kan gi bedre forutsigbarhet for både utbyggere og lokalsamfunn. Høringsforslaget tar et tydelig skritt i den retningen. Oppstartsmøtet gir kommunen mulighet til tidlig involvering i saksbehandlingen. Tilslutningsmøtet legger videre til rette for at kommunen tar stilling til et ferdig utredet prosjekt. Tilslutningsinstituttet skal ikke kunne brukes for å trenere saken, og departementet legger til grunn at kommunen gir tilbakemelding til NVE i løpet av tre uker etter formelt mottatt tilbud. Dersom kommunen ikke ønsker tilslutningsmøte, eller ikke svarer innen rimelig tid, mister kommunen muligheten til å påvirke sakens utfall.

For tiltakshavere er det positivt at kommunens standpunkt kommer på et kjent tidspunkt i prosessen og at kommunen ikke kan ombestemme seg hvis de har gitt sin tilslutning. Overgangsreglene gir også prosjekter som allerede er i planfasen, en mulighet til å fortsette som før. Samtidig flyttes kommunens avgjørelse til slutten av prosessen. Tiltakshaveren må dermed gjennomføre melding, konsekvensutredning og søknad før det er avklart om kommunen sier ja. Departementet peker selv på at NVE kan bruke ressurser på prosjekter som til slutt ikke får konsesjon fordi kommunen sier nei. Det samme gjelder i enda større grad for utbyggerne. Oppstartsmøtet blir derfor viktig. Tidlig og god dialog med vertskommunen vil i praksis være avgjørende for å redusere risikoen for å bruke mye tid og penger på et prosjekt som til slutt stopper.

Et gjenstående spørsmål er om departementets adgang til å sette til side et kommunalt veto vil få noen praktisk betydning i saker med høyt konfliktnivå, men hvor hensynet til «forsyningssikkerhet» eller «andre vesentlige samfunnsmessige hensyn» tilsier at det bør gis konsesjon. Vil statlig myndigheter i et slikt tilfelle våge å se vekk fra et kommunalt veto? Et annet spørsmål er hva som ligger i hensynet til «forsyningssikkerhet»  eller «andre vesentlige samfunnsmessige hensyn». Er for eksempel ønsket om fremtidig kraftoverskudd relevant i vurderingen, og hvilke andre vesentlige samfunnsmessige hensyn vil være relevante. Myndighetenes praktisering må sikre forutberegnelighet og likebehandling, og ikke svekke den lokale forankringen som ordningen skal sikre.

At innsigelsesretten fjernes for alle offentlige organer unntatt Sametinget, kan effektivisere prosessene. Mange innsigelser har ifølge departementet bakgrunn i manglende eller mangelfulle utredninger. Når innsigelsen faller bort, blir det enda viktigere at NVE påser at saken er godt nok opplyst, og at konsesjonssøknaden og utredningene holder høy kvalitet. Dersom dette ikke er ivaretatt risikerer aktører at forvaltningsvedtak ikke står seg ved etterfølgende domstolsprøving.

Kravene til forsvarlig saksbehandling, de EØS-rettslige rammene og hensynet til urfolks rettigheter gjelder fortsatt. At Sametingets innsigelsesrett beholdes, gjør det fortsatt viktig å ta samiske interesser og konsultasjonsplikten på alvor tidlig i prosjektutviklingen.

Hjemmelen for saksbehandlingsfrister er et viktig steg mot den varslede toårsfristen. Den praktiske effekten avhenger likevel av hvordan forskriften blir utformet, hvilke følger det får om en frist ikke overholdes, og om NVE har kapasitet til å behandle sakene innen fristene.

Hva skjer videre?

Høringsfristen er 15. januar 2027. Departementet har varslet at forslag til forskriftsendringer, blant annet om batterianlegg og saksbehandlingsfrister, vil bli sendt på høring separat. Hvis tidsplanen holder, kan de nye reglene gjelde fra 1. juli 2027.

For utbyggere med vindkraftprosjekter i tidlig fase er det særlig viktig å vurdere tidsplanen opp mot overgangsreglene, og om det lønner seg å fortsette etter dagens system eller vente på den nye ordningen.