Tjenestene som kringkastingsloven regulerer, er svært viktige nyhetsformidlere og kulturbærere. De fleste hører på radio eller ser på TV, film eller serier fra ulike strømmetjenester daglig.
– Dette er tjenestene som bringer Dagsrevyen, Rådebank, Game of Thrones, Olympiske leker og fotballkamper fra Premier League inn i din stue, sier Hjortpartner Monica Syrdal. Hun har sammen med senioradvokat Øivind K. Foss forfattet lovkommentar til kringkastingsloven.
– Jeg har jobbet som advokat med denne loven i 22 år. Det har vært mange spennende problemstillinger å sette seg inn i, og det er hyggelig å kunne dele litt av det man har lært underveis, sier Syrdal. Jeg har ofte selv savnet et oppslagsverk som kan gi raske svar og avklaringer, og håper kommentaren kan være med å vise vei i et stort antall lovforarbeider, direktivtekster og dommer fra EFTA-domstolen og EU-domstolen.
Hva innebærer kringkastingsloven?
«Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester» gjerne forkortet «kringkastingsloven», inneholder det regulatoriske rammeverket for fjernsyn (TV), radio og audiovisuelle bestillingstjenester (strømmetjenester), samt utsendelse og distribusjon av slike tjenester.
Mye av loven er bygget på EU-direktiver som har til formål å legge til rette for kringkasting over landegrensene for slik å fremme blant annet europeisk kultur og kulturutveksling. Dette setter sitt preg på loven i den forstand at flere av bestemmelsene kan være noe vanskelig å forstå rekkevidden av uten at man har satt seg inn i det bakenforliggende EØS-regelverket.
Viktig og relevant for mange
Kringkastingsloven regulerer flere viktige sider ved noe det norske folk bruker veldig mye tid på og snakker mye om.
– Det mange ikke tenker på, er at disse tjenestene er resultat av innsats fra mange ulike enkeltpersoner og selskaper. Ikke bare skal selve innholdet i tjenestene skapes og produseres, det skal så settes sammen (pakketeres) i kringkastingskanaler eller strømmetjenester, før det skal overføres og formidles til sluttbrukerne gjennom ulike former for innholdstjenester og tekniske overføringsmåter. Kringkastingslovens bestemmelser har dermed betydning for mange aktører i en lengre verdikjede, sier Syrdal.
Lovkommentaren vil være nyttig for dem som produserer TV-innhold, kringkastere, tilbydere av strømmetjenester og ulike typer innholdsdistributører. Også andre kan ha interesse i for eksempel kringkastingslovens regler om reklame og produktplassering, beskyttelse av barn og unge mot skadelig innhold osv.
– Det ville også være hyggelig om myndighetene i form av for eksempel Kulturdepartementet og Medietilsynet, som har ansvar for loven og oppfølgningen av den, ville ha glede av en fremstilling av denne loven sett fra en praktikers side, avslutter Syrdal.
