Daglig leder av firmaet som var ansvarlig utførende og kontrollerende foretak for tiltaket fikk samme straff. Firmaene som var henholdsvis ansvarlig søker, og ansvarlig utførende og kontrollerende foretak, var av tingretten rettskraftig dømt til å betale foretaksstraff. Høyesteretts straffeutmåling bekrefter at det av allmennpreventive grunner skal reageres strengt mot miljøkriminalitet, og at dette også gjelder ved grove overtredelser av plan- og bygningsloven.
Vel så interessant er Høyesteretts syn på hvilket straffeansvar som påligger en underentreprenør uten ansvarsrett i prosjektet som ble engasjert for å utføre grunnarbeider som det ikke var gitt tillatelse til.
Høyesterett tok utgangspunkt i at underentreprenøren objektivt sett hadde utført arbeider i strid med reglene i plan- og bygningsloven. At underentreprenøren ikke har et selvstendig ansvar overfor bygningsmyndighetene for overholdelse av plan- og bygningsloven var ikke avgjørende for underentreprenørens straffeansvar. At det ansvarlig utførende og kontrollerende foretaket etter plan- og bygningsloven også har ansvar for underleverandørers utførelse og prosjektering (med mindre disse selv har ansvarsrett for arbeidet), utelukket heller ikke straffeansvar for underentreprenøren.
Ved vurderingen av hvilke krav som må stilles til underentreprenørens aktsomhet, uttalte Høyesterett at det var «relevant å se hen til at [ansvarlig utførende og kontrollerende] hadde det kontraktsrettslige ansvaret for å skaffe nødvendige offentlige tillatelser». Videre uttalte Høyesterett at «en undersøkelsesplikt for underentreprenøren [må] bygge på at det foreligger omstendigheter som gir en særlig oppfordring til å undersøke om nødvendige tillatelser er gitt. En generell undersøkelsesplikt vil legge for store byrder på underentreprenøren og er ikke i samsvar med plan- og bygningslovens ansvarsregulering». Hva som gir en underentreprenør særlig oppfordring til å undersøke om nødvendige tillatelser foreligger, vil bero på en konkret vurdering. I denne saken la Høyesterett blant annet vekt på at underentreprenøren var kjent med innholdet i rammetillatelsen og igangsettingstillatelsen og når disse ble gitt. Når det kun gikk i underkant av en måned fra igangsettingstillatelsen var gitt og til underentreprenøren hadde priset ytterligere arbeider, ga det underentreprenøren en særlig oppfordring til å avklare om kommunen hadde gitt endringstillatelse.
Hvor langt strekker underentreprenørens undersøkelsesplikt seg dersom det foreligger en særlig oppfordring til å undersøke om det er gitt nødvendige tillatelser til et tiltak? I denne saken sluttet Høyesterett seg til lagmannsretten som hadde uttalt at «[d]et minste man må kunne kreve i en slik situasjon er at [underentreprenøren] retter en formell forespørsel til [ansvarlig utførende og kontrollerende], og får et svar».
Dommen viser at det strafferettslige ansvaret for tiltak i strid med plan- og bygningsloven ikke nødvendigvis følger verken de offentligrettslige ansvarsreglene etter plan- og bygningsloven eller den kontraktsrettslige ansvarsfordelingen. En underentreprenør kan ha et strafferettslig ansvar ut over disse reglene. Om den konkrete situasjonen tilsier at en underentreprenør har en særskilt plikt til å undersøke om nødvendige tillatelser foreligger, stilles det ikke nødvendigvis særlig strenge krav til hvilke undersøkelser som må foretas. Etter omstendighetene vil underentreprenøren kunne slå seg til ro dersom han kan dokumentere å ha spurt den ansvarlig utførende og kontrollerende om nødvendige tillatelser til tiltaket foreligger, og at han har fått et bekreftende svar.
