Det er i Høyesteretts dom av 17. april 2013 trukket et viktig prinsipielt skille mellom næringsfeste og feste til boligformål.
Høyesterett viser i sine domspremisser til at boligpolitiske og forbrukerpolitiske hensyn står sentralt i lovens forarbeider som begrunnelse for de særskilte beskyttelsesregler for festere av tomt til boligformål og fritidsbebyggelse. Det er ikke uttalelser i forarbeidene hvor det fremgår at feste til næringsformål i form av boligutleie er forutsatt beskyttet av disse særlige regler, fremholder Høyesterett i sin begrunnelse.
Lagmannsrettens overskjønn ble opphevet, idet lagmannsretten feilaktig hadde lagt til grunn den rettsforståelse at enhver bruk av tomt til boligformål, herunder tomt for bruk til utleieboliger, er å anse som ”tomt til bustadhus”. Høyesterett bemerker at det ”kan oppstå enkelte grensetilfeller hvor løsningene kan være tvilsomme”, men viser samtidig til at uttalelsen fra Lovavdelingen i Justisdepartementet av 24. oktober 2004 ”fremtrer som en hensiktsmessig avgrensning”. Lovavdelingen fremhever i denne uttalelsen, som Høyesterett gjenga i sin helhet, at det vil ”ikke være naturlig å si at det er tale om en ”tomt til bustadhus” hvis formålet med festet på avtaletidspunktet er å sikre tomtegrunn for å skaffe festeren økonomisk utbytte”.
Høyesterett uttalte videre at det ”kan for øvrig være et spørsmål om det lovutvalget som ved kgl. res. 15. februar 2013 ble nedsatt for å gjennomgå tomtefesteloven som følge av EMDs dom 12. juni 2012 i saken Lindheim og andre mot Norge, vil overveie om avgrensningsspørsmålet bør reguleres nærmere.”
