Næringslivets menneskerettsansvar er et rettsområde på fremmarsj. Før var de fleste enige om at ansvaret for brudd på menneskerettigheter lå hos statene. Det var staten som kunne finne på å krenke et individs grunnleggende rettigheter, og dersom en grunnleggende rettighet ikke var beskyttet i regelverk eller i praksis, var det staten som kunne ordne problemet ved å vedta nye regler.
Men hva hvis den ansvarlige for menneskerettsbruddet er et selskap? Selskaper er i stand til å krenke menneskerettigheter; Bhopal-ulykken i India på 1980-tallet, som krevde mange tusen menneskeliv, er et kjent eksempel. Rana Plaza-tragedien i 2013 er et annet. Over tusen mennesker måtte bøte med livet fordi man overså grunnleggende sikkerhetstiltak for fabrikkarbeiderne.
Norsk næringsliv bør være klar over risikoen ved å forholde seg passiv. Land med svake institusjoner, ufullstendig regelverk og lite kultur for HMS-arbeid er ekstra sårbare for menneskerettighetsbrudd. Norske selskaper er involvert i mange slike land, enten gjennom datterselskaper eller via leverandørkjeder.
Foruten det åpenbare moralske ansvaret selskapene har for akseptable forhold der man opererer, har selskapene også et rettslig ansvar.
I Norge kan norske selskaper straffes med bøter ved å ilegges foretaksstraff. Høyesterett har – blant annet i Norcem- og Rockwool-dommene – uttalt at foretaksstraff er «særlig egnet» ved brudd på arbeidsmiljølovgivning og ved fare for liv eller helse. De konkrete avgjørelsene gjaldt tilfeller der arbeidstagere ble skadet på arbeidsplassen som følge av manglende HMS-rutiner og krav.
Regjeringen har i sin handlingsplan for å følge opp FNs prinsipper for ansvarlig næringsliv, klargjort at den forventer at norske virksomheter foretar såkalte «aktsomhetsvurderinger» når de involverer seg i risikoutsatte områder, også utenlands.
Aktsomhetsvurdering innebærer at selskapene skal kartlegge risiko for negative påvirkninger og skader forårsaket av egen virksomhet, i leverandørkjeden og hos forretningsforbindelser. Der det foreligger slik risiko, må selskapene sette i gang tiltak og deretter vurdere effekten av slike tiltak. Dette er en kontinuerlig øvelse som krever kunnskap om den enkelte bedrift, de lokale forholdene og de aktuelle rettighetsbruddene. Det vil ikke være tilstrekkelig å ha standarderklæringer om at selskapet er opptatt av menneskerettigheter.
Fravær av eller ufullstendige aktsomhetsvurderinger vil kunne ha betydning for om foretaksstraff ilegges dersom ulykken først har inntruffet, og om eventuelle ofre for ulykken har krav på erstatning. Motsatt vil en tilstrekkelig aktsomhetsvurdering, og oppfølging av denne, fungere som et godt motargument hvis spørsmålet om ansvar blir aktuelt for selskapet.
EU-kommisjonær for justis, Didier Reynders, lovet tidligere i år at et forslag om obligatoriske aktsomhetsvurderinger blir fremmet i EU i løpet av 2021. Det tyske presidentskapet i EU har også gitt signaler om at de ikke er fremmed for tanken om et slikt regelverk. Frankrike, Sveits og Storbritannia har allerede lignende regelverk. I Norge har etikkinformasjonsutvalget fremmet forslag om en lov (etikkinformasjonsloven) hvor det blant annet foreslås en plikt for større virksomheter til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger med hensyn til «grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid». Lovutkastet er fremdeles til behandling.
Det er nå kun et spørsmål om tid før næringslivet får en rettslig plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger. Før den tid er oppmerksomhet og aktsomhet om potensielle menneskerettighetsbrudd i leverandørkjeden uansett en god investering.
Et ansvarlig selskap forsikrer seg mot at kontoret brenner. Det er (minst) like viktig å forsikre seg mot at man bidrar til alvorlige hendelser i utlandet gjennom leverandørkjeden.
Dette innlegget ble publisert i Finansavisen 27. oktober 2020.
