Høyesterett: Ansvarsfraskrivelse i standardvilkår var ikke del av entreprisekontrakten – viktige lærdommer for bygg- og anleggsbransjen

Høyesteretts avgjørelse

Høyesterett tok utgangspunkt i at avtaler mellom profesjonelle parter skal tolkes objektivt, med stor vekt på avtalens ordlyd, system og kontekst. Lojalitetshensyn kan likevel trekkes inn. Retten understreket at forsøk på å «pakke inn eller gjemme bort» tyngende kontraktsvilkår vil være i strid med lojalitetsplikten og tale mot at vilkåret kan anses vedtatt, eventuelt tale mot at vilkåret kan fortrenge andre vilkår ved tolkningen av avtalen.

Kontrakten mellom Boligenergi og Rototec var basert på NS 8417:2011 (Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalunderentrepriser). I Rototecs tilbud var følgende setning inntatt under overskriften «Bestillerens forpliktelser»:

I disse alminnelige vilkårene var det to sentrale bestemmelser (pkt. 5.3 og 5.4) som innebar ansvarsfraskrivelse/plikt til skadesløsholdelse for følgeskader påført tredjepart, herunder for setningsskader, og en generell ansvarsbegrensning som begrenset Rototecs samlede ansvar til «den avtalte prisen». Det var på det rene at disse klausulene avvek fra reguleringen av ansvar for tredjemannsskade i NS 8417 pkt. 49.3, så det var avgjørende for saken om Rototecs tilbud – som et kontraktsdokument med høyere rang – skulle tolkes slik at klausulene måtte anses som en del av den inngåtte kontrakten.

Høyesterett la vekt på flere momenter da retten kom til at Rototecs tilbud ikke kunne tolkes slik. For det første la Høyesterett vekt på at henvisningen til de alminnelige vilkårene stod under overskriften «Bestillerens forpliktelser» – en overskrift som i sin sammenheng omhandler praktiske tilretteleggingsplikter, ikke juridiske ansvarsforhold. Dette tilsa derfor at henvisningen kun var ment å inkorporere de alminnelige vilkårenes bestemmelser om praktiske forpliktelser i punkt 2, ikke ansvarsfraskrivelsene i punkt 5.3 og 5.4.

Høyesterett pekte videre på at ansvarsbegrensningene innebar en inngripende omfordeling av totalunderentreprenørens ansvar for uaktsom skadeforvoldelse etter NS 8417 punkt 49.3, og at dersom det hadde vært meningen å unnta eller innskrenke standardens ansvarsregel, skulle dette ha fremgått uttrykkelig. Den uklare henvisningen i Rototecs tilbud kunne ikke gå foran avtalens implementering av NS 8417. I den sammenhengen la Høyesterett også vekt på at det var Rototec som innga tilbudet, og som dermed skapte uklarheten om rekkevidden av henvisningen, og at denne uklarheten må gå ut over Rototec.

Høyesterett fant heller ikke holdepunkter i tidsnære bevis på at partene hadde en felles forståelse om at de alminnelige vilkårene i sin helhet, herunder ansvarsklausulene, var en del av kontrakten, og retten pekte på at det gikk tre år fra Rototec mottok varsel om mulig regress til selskapet påberopte ansvarsbegrensningsklausulen.

Oppsummering

Høyesterett sender gjennom avgjørelsen et signal om at sentrale ansvarsklausuler i egne standardvilkår må løftes frem og synliggjøres tydelig. Særlig der vilkårene i vesentlig grad omfordeler ansvar og risiko som ellers gjelder i NS-standardene, vil lojalitetsplikten tilsi at disse ikke kan søkes «gjemt bort» i generelle alminnelige vilkår.

Aktørene i bransjen bør derfor være tydelige med egne ansvarsfraskrivelser og begrensninger. En generell henvisning til egne alminnelige vilkår er ikke uten videre tilstrekkelig for å inkorporere tyngende ansvarsfraskrivelser i avtalen. Skal en være trygg på at slike klausuler gjelder, bør de fremheves tydelig – gjerne under klare overskrifter som «Ansvar for skade» eller «Ansvarsbegrensninger».