Avklaringer om bevisforbudet i tvisteloven § 22-5

Overordnet om bevisforbudet i tvisteloven § 22-5

Tvisteloven § 22-5 fastslår at retten ikke kan ta imot bevis fra advokater om noe som er «betrodd dem i deres stilling». Dette er i praksis en svært viktig regel for både advokater og klienter. Høyesterett ga høsten 2025 nye avklaringer om rekkevidden av regelen i tilfeller der de aktuelle opplysningene er meddelt tredjeparter.

Utgangspunktet etter tvisteloven er at enhver har plikt til å stille til rådighet dokumenter som kan være av betydning for avgjørelsen som skal treffes, jf. tvisteloven §§ 26-5 første ledd og 21-7 første ledd. Fra dette utgangspunktet oppstiller tvisteloven imidlertid flere unntak.

Tillitsforholdet mellom advokater og klienter står sentralt i vårt rettssystem. Det er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti at fysiske og juridiske personer kan søke juridisk bistand i full fortrolighet. Lovgiver har derfor i tvisteloven § 22-5 bestemt at retten ikke kan ta imot opplysninger som er betrodd advokater som bevis, med mindre den som har krav på hemmelighold samtykker.

Ordlyden i bevisforbudet viser til opplysninger som er «betrodd» advokaten. I rettspraksis er det lagt til grunn at dette ikke bare omfatter opplysninger som klienten har «betrodd» advokaten i snever forstand. Det omfatter også alt annet som advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten. Dette kan for eksempel være:

• opplysninger om at det eksisterer et klientforhold
• klientens identitet
• timelister
• vurderinger som advokaten selv har foretatt av det han eller hun har blitt betrodd
• advokatens råd til klienten

Opplysninger som er allment kjente eller tilgjengelige, faller derimot utenfor bevisforbudet.

Ordlyden i bevisforbudet retter seg videre bare mot bevis «fra advokater». I rettspraksis er det imidlertid avklart at bevisforbudet omfatter alle dokumenter som anses som betroelser, uten hensyn til hvem som besitter dokumentet. Dette innebærer for eksempel at dersom en opplysning fra en klient først anses som «betrodd» en advokat, kan opplysningen ikke kreves utlevert.

Bevisforbudets rekkevidde der betrodde opplysninger også meddeles en tredjepart

Et særlig spørsmål er hvilken rekkevidde bevisforbudet har dersom de aktuelle opplysningene ikke bare er betrodd advokaten, men også meddelt til tredjeparter. Høyesterett tok i oktober i fjor stilling til dette spørsmålet i kjennelsen HR-2025-1945-A, som gjaldt et krav om bevistilgang i den såkalte Solstad-saken

Høyesteretts avgjørelse bygger på at meddelelse til tredjeparter ikke uten videre medfører at bevisforbudet ikke lenger gjelder. Høyesterett uttalte at det avgjørende spørsmålet er om den som har krav på hemmelighold, har formidlet opplysningene «på en måte som må likestilles med at vedkommende har oppgitt vernet om fortroligheten, og dermed også har oppgitt taushetsretten», se avsnitt 52.

Videre uttalte Høyesterett at det må vurderes konkret om, og eventuelt i hvilken grad, klienten har oppgitt vernet om fortroligheten ved å meddele opplysningen til tredjeparten, se avsnitt 60.

Sentrale momenter i vurderingen av om taushetsretten er i behold, er:

• Måten opplysningene er brakt videre på
• Innholdet i opplysningene
• Formålet med å dele opplysningene, herunder om informasjonsutvekslingen var nødvendig for at advokaten kunne utføre sitt oppdrag, se avsnitt 61

At opplysninger er formidlet til personer i et nært interessefellesskap eller samarbeid med klienten, for eksempel i kontraktsforhandlinger, kan tale for at klienten ikke har oppgitt taushetsretten, se avsnitt 60.

Praktisk håndtering av tvister om bevisforbudet

Ettersom det må vurderes konkret om bevisforbudet fortsatt gjelder selv om opplysningene er meddelt tredjeparter, kan det fort oppstå uenighet og tvist om utlevering av aktuelle bevis. I slike tilfeller vil det ofte også oppstå spørsmål om hvordan bevistvisten i praksis bør håndteres.

Etter tvisteloven § 26-7 annet ledd kan gjenstander som er underlagt bevisfritak eller bevisforbud bare kreves fremlagt for rettens vurdering dersom loven særskilt hjemler pålegg om bevisføring til tross for fritaket eller forbudet. For opplysninger som er omfattet av tvisteloven § 22-5, finnes det ingen slik særskilt hjemmel.

Dersom en begjæring om bevistilgang imøtegås med at det foreligger bevisforbud for advokatbetroelser etter tvisteloven § 22-5, er derfor utgangspunktet etter tvisteloven § 26-7 at beviset ikke skal legges frem for retten til vurdering av om det foreligger bevisforbud eller bevisfritak, jf. spesialmerknadene til § 26-7 i forarbeidene til tvisteloven. Retten må i stedet ta stilling til om det foreligger bevisforbud eller bevisfritak uten å ha sett dokumentet. I en slik vurdering vil bevisets «art og formål» stå sentralt, jf. Rt-1983-1438.

Selv om retten ikke kan kreve å få beviset fremlagt til vurdering av om det foreligger bevisforbud etter tvisteloven § 22-5, kan det i noen tilfeller likevel være hensiktsmessig å frivillig oversende beviset til rettens vurdering.

Vi stod nylig overfor et slikt tilfelle i en pågående tvistesak. Problemstillingen i vår sak var om et referat fra et møte mellom en klient, en advokat og en tredjepart inneholdt betroelser, og dermed var omfattet av bevisforbudet. Vi anførte at møtereferatet var omfattet av bevisforbudet, mens motparten anførte at referatet ikke var omfattet. Motparten ga klart uttrykk for at den ikke hadde tillit til våre vurderinger av bevisforbudet.

Selv om vi kunne nektet å oversende beviset til retten, ble den praktiske løsningen på bevistvisten at domstolen fikk tilsendt det aktuelle dokumentet på e-post, før dokumentet ble gjennomgått og vurdert av en annen dommer enn dommeren som skal behandle hovedsaken. Retten avsa deretter kjennelse om at dokumentet var omfattet av bevisforbudet.

Rettens vurdering av det aktuelle beviset bidro til legitimitet for vårt standpunkt, og reduserte motpartens mistillit. Ved at en annen dommer enn dommeren som skal behandle hovedsaken tok stilling til bevistvisten, oppstod det heller ikke spørsmål om hoveddommerens mulighet til å pådømme hovedsaken.

Dette er et eksempel på at det noen ganger kan være hensiktsmessig å oversende beviset til rettens vurdering selv om det ikke foreligger noen plikt til å gjøre dette. Slik oversending bør imidlertid ikke gjøres dersom det etter en konkret vurdering vil være uforenlig med formålet bak det aktuelle bevisforbudet eller bevisfritaket å oversende beviset til retten.