Tingretten bommer ikke – stillingsvernet kan få anvendelse før tiltredelse

Dommen

Sakens bakgrunn

I mars 2025 takket sykepleieren ja til et tilbud om stilling ved kommunens sykehjem med avtalt tiltredelse i turnus 20. mai. Han sa opp sin stilling ved et sykehus i Oslo med siste arbeidsdag 30. april, inngikk en toårig avtale om utleie av sin leilighet på Østlandet og skaffet seg bolig i kommunen nordpå.

Tidlig i april innhentet sykepleieren en avgrenset politiattest der «intet [var] å bemerke», en bekreftelse på at han verken var straffet eller siktet for straffbare forhold. I brev 14. april fra Oslo politidistrikt til kommunen ble det imidlertid opplyst at sykepleieren var mistenkt i en sak om brudd på straffeloven § 311, som gjelder fremstilling av seksuelle overgrep mot barn mv. Kommunen ble pålagt taushetsplikt som omfattet deling av opplysningene med sykepleieren. I brev av 13. mai til sykepleieren gikk kommunen fra arbeidsavtalen under henvisning til avtaleloven § 33, uten å opplyse mer om grunnen. Brevet fra kommunen utløste en psykisk krisereaksjon hos sykepleieren. Den 28. mai ble sykepleieren kontaktet av politiet, som opplyste at han hadde vært mistenkt i en sak om oppbevaring og distribusjon av overgrepsmateriale, men at han ikke lenger var mistenkt. I saken for tingretten var det enighet mellom partene om at mistanken var grunnløs og at sykepleieren var helt ukjent med denne før 28. mai. Likevel fastholdt kommunen at mistanken ga grunnlag for å gå fra avtalen 7 dager før avtalt tiltredelse.

Tingrettens vurderinger

Ettersom mistanken viste seg grunnløs og sykepleieren verken kjente til eller burde ha kjent til at han var mistenkt, kunne arbeidsavtalen ikke settes til side etter avtalelovens ugyldighetsregler. Det forelå heller ikke rettmessig grunnlag for å bringe arbeidsforholdet til opphør etter arbeidsmiljølovens stillingsvernsregler.

Da arbeidsavtalen ble brakt til opphør uten lovlig grunnlag i verken avtalelovens ugyldighetsregler eller arbeidsmiljølovens stillingsvernregler, ble sykepleieren tilkjent erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade etter arbeidsmiljøloven §§ 15-14 (4) jf. 15-12 (2), i det retten la til grunn at det de facto forelå en avskjed. Sykepleieren ble også tilkjent fulle sakskostnader. Tingrettens konklusjon er basert på en grundig gjennomgang av rettspraksis, juridisk teori, formålsbetraktninger og reelle hensyn.

Stillingsvernet kan komme til anvendelse selv om arbeidstaker ikke har tiltrådt

Viste og Fougner hevder tingretten bommer på grensedragningen mellom avtalerettslige og arbeidsrettslige regler.  De argumenterer som om det er opplest og vedtatt at arbeidsmiljølovens stillingsvernregler aldri kan få anvendelse der arbeidsavtalen søkes brakt til opphør før arbeidstaker har tiltrådt, selv om både arbeidsmiljøloven og avtaleloven er tause om spørsmålet.

Hvor har de det fra?

I sitt forsøk på å begrunne standpunktet om at arbeidsmiljøloven ikke kommer til anvendelse tar de et formalistisk utgangspunkt; «Når partene har inngått en arbeidsavtale, men arbeidstakeren aldri starter i jobben, eksisterer det kun et kontraktsforhold – ikke et arbeidsforhold.» Det er ikke argumentasjon, men lek med ord, som om et arbeidsforhold ikke er et kontraktsforhold?

De prøver å forankre standpunktet i Rt-2004-76 (Allmennlærerdommen), men uten å fastlegge rekkevidden av dommen som prejudikat. Isteden legger de størst vekt på en sitert uttalelse som ikke hadde betydning for resultatet, og som derfor ikke har prejudikatverdi.

Uten å forholde seg til det som faktisk ble avgjort i Allmennlærerdommen hevder de at når «Høyesterett slår fast at arbeidsgiver etter tiltredelsen må gå veien om stillingsvernsreglene selv om avtalen er ugyldig, må utgangspunktet være at det er avtaleretten som regulerer kontraktsforholdet forut for arbeidsforholdets begynnelse.»

Hvorfor er det en nødvendig slutning?

Må det være enten/eller, slik Viste og Fougner hevder så bastant?

Eller er tingretten inne på noe når den legger til grunn at det kan være litt både/og, i den forstand at der arbeidsavtalen ikke er beheftet med avtalerettslige ugyldighetsgrunner, så er det arbeidsmiljølovens stillingsvernregler som angir den rettslige rammen for når arbeidsgiver lovlig kan komme seg ut av arbeidsavtalen?

Som tingretten redegjør for er det tre avgjørelser fra Høyesterett som omhandler spørsmål om når stillingsvernreglene kommer til anvendelse, Rt-1988-766 (Gravid arbeidssøker), Rt-2004-76 (Allmennlærer) og HR-2021-605-A (Servitør). Ingen av disse dommene gir forankring for Viste og Fougners standpunkt om at en arbeidsgiver før tiltredelsen vilkårsløst kan bryte en inngått arbeidsavtale, uten å måtte forholde seg til de lovfestede rettsvirkninger av ulovlig opphør i arbeidsmiljøloven kapittel 15.

Allmennlærerdommen er den avgjørelsen Viste og Fougner skyver foran seg for å begrunne sitt standpunkt. Saken gjaldt et spørsmål om hva som er skjæringstidspunktet for når stillingsvernreglene kommer til anvendelse i en situasjon der arbeidsavtalen er beheftet med ugyldighetsgrunner som blir avdekket etter at arbeidstaker har tiltrådt stillingen. Ettersom arbeidstaker hadde tiltrådt stillingen måtte spørsmål om opphør av arbeidsforholdet avgjøres etter arbeidsmiljølovens regler. Rekkevidden av dommen som prejudikat knytter seg kun til det som ble avgjort.

Viste og Fougner har sitert førstvoterendes obiter dictum, som de fremhever i sin argumentasjon. Uttalelsen hadde ikke betydning for resultatet. Den er dessuten uklar i kantene og har uansett begrenset vekt. «Slengbemerkningen» er da også kritisert i juridisk teori fordi de vernehensynene som begrunner oppsigelsesvernet, kan gjøre seg gjeldende også før tiltredelsestidspunktet, noe saken for tingretten illustrerer godt.

Som prejudikat kan Allmennlærerdommen ikke tas til inntekt for at arbeidsmiljøloven aldri kan få anvendelse i opphørssituasjoner som ligger forut for tiltredelsen. Dommen avgjør heller ikke hvilke regler som får anvendelse ved spørsmål om opphør før tiltredelse der det er inngått arbeidsavtale som ikke er beheftet med ugyldighetsgrunner, slik tilfelle var i saken for tingretten. Professor Stein Evjus kommentar om dommen i Nytt i Privatretten 04-2 gir støtte for en slik lesning av Allmennlærerdommen. Han uttaler han blant annet:

«Dersom arbeidsgiveren ”frigjør” seg før tiltredelse ved å påberope avtalerettslig ugyldighet, vil han efter alminnelige regler bære risikoen for at dette er berettiget. Er det ikke det, vil det være tale om en form for nektelse av å motta noen i sin tjeneste som kan være både erstatningsbetingende og rammes av straffelovens § 410.

Det kan oppstå spørsmål om å bringe et arbeidsforhold til opphør før tiltredelse også der det er inngått en gyldig arbeidsavtale (og ingen ugyldighetsinnsigelser påberopes). Høyesterettsdommen av 21. januar 2004 berører ikke hvilke regler som får anvendelse i slike tilfeller. Det alminnelige utgangspunkt må – fortsatt – være at det da er arbeidsmiljølovens regler som gjelder – for begge parter.»

Sykepleieren var ikke kjent med en mistanke som også viste seg å være grunnløs. Kommunen hadde derfor ikke grunnlag for å gå fra arbeidsavtalen etter avtalelovens ugyldighetsregler. Konsekvensen av dette var at det forelå en gyldig og bindende arbeidsavtale på tidspunktet for avtalt tiltredelse, 20. mai. Når kommunen nektet sykepleieren å tiltre på avtalt tidspunkt kom kommunen i en form for kreditormora med hensyn til tiltredelsen. Er det noen god grunn til at kommunen i en slik situasjon ikke skulle måtte forholde seg til lovens stillingsvern?

Viste og Fougner har så langt ikke kommet opp med noen gode argumenter som overbeviser meg om at tingretten bommer på planken.