Finanspressen lever i stor grad av rykter og spekulasjoner på markedet. I arbeidet med slike saker kan det oppstå vanskelige spørsmål om forholdet til reglene om innsidehandel og markedsmanipulasjon. Utgjør slike rykter i seg selv innsideinformasjon, og kan publiseringen av dem rammes av forbudene? I hvilken grad skal myndigheter og domstoler overprøve den journalistiske virksomheten uten å trå pressefriheten for nær?
Disse grunnleggende spørsmålene er kjernen i en sak som verserer for EU-domstolen.
Saken har sin bakgrunn i et overtredelsesgebyr ilagt av det franske finanstilsynet. Grunnlaget var at en britisk journalist hadde publisert to artikler som omtalte markedsrykter om oppkjøp av to selskaper til en spesifikt angitt pris, godt over gjeldende kurs. Kort tid før de to artiklene ble publisert, hadde journalisten hatt telefonisk kontakt med flere personer bosatt i Storbritannia. Disse kjøpte aksjer i selskapene, som de solgte med gevinst da aksjekursen steg etter publiseringen.
Det franske finanstilsynet mener at informasjonen om de forestående artiklene som gjenga markedsryktene, utgjorde innsideinformasjon og ila derfor journalisten 40.000 euro i overtredelsesgebyr.
Journalisten nekter for å ha diskutert artiklene med dem som kjøpte aksjer i selskapene, og mener at informasjonen om artiklene uansett ikke kan anses som innsideinformasjon fordi de mangler den nødvendige presisjonen som kreves. Journalisten anfører også at pressefriheten er krenket.
Det springende punkt er om informasjonen om den forestående publiseringen av artiklene om markedsryktene var presise nok til å utgjøre innsideinformasjon. Det har lenge vært antatt at kjennskap til rykter, markedsforventninger og lignende, ikke i seg selv er tilstrekkelig til å etablere innsideposisjon. Journalisten viste til at når artiklene hans kun omtalte slike rykter, så kunne heller ikke kunnskap om at artiklene skulle publiseres utgjøre innsideinformasjon.
EU-domstolens generaladvokat, Juliane Kokott, er uenig og mener at markedsrykter prinsipielt sett kan utgjøre innsideinformasjon. Følgelig kan også informasjon om en forestående artikkel basert på markedsrykter være det. I vurderingen vil blant annet omdømmet og troverdigheten til den aktuelle journalisten være sentral. Det samme gjelder omdømmet til avisen og om det angis en konkret pris eller kurs. Etterfølgende kursendringer vil også kunne underbygge om informasjonen var tilstrekkelig presis.
Når det gjelder anførslene om pressefrihet, viser generaladvokaten til at det er adgang til å dele innsideinformasjon der dette skjer i forbindelse med journalistiske formål. Generaladvokaten tar til orde for en vid tolkning av unntaket av hensyn til pressefriheten.
Det understrekes at det er myndighetene som har bevisbyrden for at journalisten ikke har delt innsideinformasjonen som ledd i journalistisk virksomhet, og ikke motsatt. Hun minner også om at journalisten har rett til å bevare taushet, selv om det kun dreier seg om en mulig administrativ sanksjon. Videre tilsier kildevernet klart at journalisten ikke kan avkreves grunnene for å ha delt innsideinformasjonen.
Selv om unntaket for journalistisk formål isolert sett er oppfylt, kreves det at delingen må skje i forbindelse med normal utøvelse av en journalists virke. I dette ligger det at delingen er strengt nødvendig og anses forholdsmessig. Her må det foretas en balansering av de motstridende hensyn om pressefrihet og finansmarkedenes integritet.
Saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål med stor betydning for journalistisk virksomhet, pressefriheten og finansmarkedenes integritet. Dette understrekes også av at det er EU-domstolens Storkammer som skal avgjøre saken. Generaladvokatens forslag er ikke bindende, men følges ofte av EU-domstolen. Dersom domstolen skulle legge generaladvokatens innstilling til grunn, vil dette bety en endring av antakelsen om at rykter ikke kan regnes som innsideinformasjon. Saken ligger derfor an til å utfordre rettstilstanden i Norge med hensyn til rekkevidden av forbudet mot innsidehandel, og vil gi viktige føringer for hva som tillates som journalistisk virksomhet.
Artikkelen ble først publisert i Finansavisen.
