Høyesterettsdom i ISS-saken | Hjort

Hva leter du etter?

Høyesterettsdom i ISS-saken

Den 26. juni kom Høyesterett med en viktig dom om overgang av rettigheter og forpliktelser ved virksomhetsoverdragelse. Bakgrunnen for saken var en virksomhetsoverdragelse som besto i at renhold i Forsvaret ble satt ut på anbud til ISS. Saken for Høyesterett gjaldt spørsmål om ansatte etter overføring fra Forsvarsbygg (staten) til privat arbeidsgiver (ISS) kan gjøre gjeldende sine rettigheter fra arbeidsforholdet i staten knyttet til oppsigelsesfrister, særalderspensjon og avtalefestet pensjon.

Oppsigelsesfrister

I LB-2017-149697 kom lagmannsretten til at oppsigelsesfristene i tjenestemannsloven var individuelle rettigheter som fulgte med ved overdragelsen. I ankesaken kom Høyesterett til det samme resultat. Retten begrunnet resultatet med at oppsigelsesfristene måtte anses som en del av avtalevilkårene, se avsnitt 53 der det blant annet heter:

«Når det ikke klart fremgår av arbeidsavtalene at henvisning til tjenestemannslovens oppsigelsesfrister kun er ment å være til informasjon, må utgangspunktet etter min mening være at oppsigelsesfristene inngår i avtalevilkårene.»

Samtidig holdt Høyesterett det åpent hva resultatet ville blitt hvis oppsigelsesfristene kun hadde hatt forankring i lovgivningen for statstjenestemenn. Om dette heter det følgende i avsnitt 55 av dommen:

«Det er et uavklart spørsmål hvorvidt rettigheter som kun har grunnlag i lov omfattes av arbeidsmiljøloven § 16-2 første ledd, jf. formuleringen «følger av … arbeidsforhold». Det må imidlertid være klart at det er uten betydning at en rettighet også har grunnlag i lov dersom den samtidig inngår i arbeidsavtalen. Jeg nøyer meg her med å vise til EU-domstolens dom 6. november 2003 i sak C-4/01 Martin, avgjørelsens konklusjon punkt 2 annet avsnitt. Siden jeg er kommet til at bestemmelsene om oppsigelsesfrister inngår i arbeidsavtalene, er det ikke nødvendig å ta stilling til hvordan spørsmålet ville ha stilt seg dersom fristene kun hadde vært forankret i lov.»

 Særalderspensjon

I LB-2017-149697 karakteriserte lagmannsretten en særalderspensjon som en lovfestet førtidspensjonsordning, ved at den gir den ansatte «rett til å fratre med pensjon før den alminnelige pensjonsalderen, jf. NOU 2004: 5 side 58». Under henvisning til EU-domstolens avgjørelser i Beckmann og Martin kom lagmannsretten derfor til at særalderspensjonsordningene ikke var omfattet av reglene i § 16-2 (3) fordi unntaket bare omfatter alderspensjon som oppnås på normalt vis ved «end of normal working life.» I ankesaken kom Høyesterett til motsatt resultat og konkluderte med at retten til særalderspensjon var falt bort etter unntaksregelen i arbeidsmiljøloven § 16-2 (3), se avsnitt 71. Begrunnelsen kommer best til uttrykk i avsnitt 70, der det blant annet heter:

«Uansett når man går av innenfor rammene av disse reglene for alderspensjon i staten, fremstår det imidlertid som klart at dette – i motsetning til fratreden i forbindelse med effektivisering eller nedbemanning, slik tilfellet var i Beckmann- og Martin-sakene – er en normal avslutning av yrkeslivet i samsvar med det som er «fastsat ved den generelle opbygning af den pensionsordning, som arbejdstageren er tilsluttet».»

 Avtalefestet pensjon (AFP)

I HR-2020-1339-A (ISS) kom Høyesterett som nevnt ovenfor til at en statlig særalderspensjon var omfattet av pensjonsunntaket i § 16-2 (3). I det Høyesterett så AFP i sammenheng med særalderspensjonen, konkluderte retten med at dagens AFP-ordning i offentlig sektor også er omfattet av pensjonsunntaket i § 16-2 (3), se avsnitt 82 der det heter:

«Det kan innvendes at mens særalderspensjon er ordinær alderspensjon fra Statens pensjonskasse – den er bare knyttet til en lavere pensjonsalder enn det som følger av hovedregelen – så er AFP en egen ytelse som beregnes på en annen måte. Jeg kan imidlertid ikke se at dette er avgjørende i forhold til vurderingskriteriet oppstilt av EU-domstolen. Riktignok beregnes pensjonsytelsene på ulikt vis, slik at det kan variere om en person som kvalifiserer for begge, kommer best ut i den ene eller den andre ordningen. Men dette rokker ikke ved at ordningenes formål og funksjon er sammenfallende.»

 De ansatte fikk dermed ikke gehør for anførselen om at ordningen faller utenfor pensjonsunntaket som en førtidspensjon fordi pensjonen bare utbetales til aldersgruppen 62 – 67 år.

Saken for Høyesterett gjaldt dagens AFP-ordning i offentlig sektor, som tilsvarer den som gjaldt i privat sektor frem til 2011. Selv om Høyesterett bare tok direkte stilling til «dagens AFP i staten» gir premissene klare føringer for at ny AFP i både privat og offentlig sektor også omfattes av pensjonsunntaket i § 16-2 (3). Det vises til avsnittene 83 og 84, der det heter:

«(83) Det har vært argumentert for at dagens AFP i staten, som kun utbetales til personer i aldersgruppen 62–67 år, må anses å falle utenfor pensjonsunntaket fordi det er en førtidspensjon, mens AFP i privat sektor omfattes av unntaket fordi ordningen er lagt om til et livslangt tillegg til alderspensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordninger, slik også AFP i staten vil bli i fremtiden. Jeg kan ikke følge dette resonnementet. Etter min mening må man se statens ordninger i sammenheng, og da tegner det seg et bilde hvor pensjonsalderen generelt er fleksibel. Hvorvidt man først får AFP og deretter alderpensjon – eller man samtidig får både AFP og alderspensjon, men da med redusert ytelsesnivå for begge – kan ikke være avgjørende ved den vurderingen som EU-domstolen har gitt anvisning på.

 (84) Oppsummeringsvis er mitt syn at AFP og alderspensjon fremstår som elementer i et samlet kollektivt alderspensjonssystem i staten. Hvorvidt pensjonisten formelt får samme form for ytelse gjennom hele pensjonstilværelsen, eller først én form for ytelse og så en annen, kan ikke spille noen rolle så lenge systemets hensikt og normale funksjon er at når arbeidstagerne først går av med pensjon, så er dette uttrykk for at de på normalt vis avslutter sitt yrkesliv i samsvar med den generelle oppbygningen av pensjonsordningene for statsansatte.»

ISS gjorde egen eksisterende innskuddspensjonsordning gjeldende overfor de overførte arbeidstakere. Konsekvensen av Høyesteretts avgjørelse ble derfor at rett til særalderspensjon og AFP bortfalt i henhold til pensjonsunntaket i § 16-2 (3). For Høyesterett var det derfor ikke nødvendig «å ta stilling til anførslene knyttet til om det forelå individuelle rettigheter, om rettigheter er falt bort etter arbeidsmiljøloven § 16-2 annet ledd og om rett til AFP først oppstår på tidspunktet for uttak av AFP.» (se avsnitt 79).

Følgelig avklarer ikke ISS-dommen spørsmålet om når AFP er en individuell rett som overføres i medhold av 16-2 (2). I tilfeller der erverver ikke har eller ikke velger å gjøre eksisterende pensjonsordning gjeldende for overførte arbeidstakere, kommer spørsmålet om overføring av AFP som en individuell rett, på spissen. For Høyesterett anførte ISS at det først er når man har søkt og fått innvilget søknad om AFP, at det foreligger en rett til pensjonsytelser. Jeg deler ikke dette syn. Etter min oppfatning må arbeidstaker i hvert fall anses å ha en rett som nyter vern etter reglene i kapittel 16, hvis vedkommende kvalifiserer til å få AFP innenfor tariffperioden overdragelsen skjer. Det vil være tilfelle hvis arbeidstaker er fylt eller fyller 62 år i den tariffperiode overdragelsen skjer og for øvrig oppfyller vilkårene for å få innvilget AFP.

Fagområde