Hva leter du etter?

Seksuell trakassering på arbeidsplassen

Rett før jul avsa Hålogaland lagmannsrett dom i en sak som gjaldt en arbeidstakers krav om erstatning mot tidligere arbeidsgiver og to av arbeidsgiverens kunder på grunn av seksuell trakassering på arbeidsplassen. De tre sakene ble behandlet under ett, men beholdt hvert sitt saksnummer (LH-2019-87696 – LH-2019-135298 – LH-2019-135200).

Saken oppstod etter at den kvinnelige industrimekanikeren varslet arbeidsgiveren om ubehagelige hendelser med to av bedriftens kunder. Den ene kunden hadde ifølge mekanikeren tatt henne på ryggen under genseren samt simulert at han skulle ta henne i skrittet. Den andre kunden skulle ifølge mekanikeren ha tatt på henne ukentlig samt smekket henne på rumpa ved en anledning. Kvinnen ble sykmeldt, og fremmet erstatningskrav både mot kundene for seksuell trakassering og mot arbeidsgiveren med anførsel om objektivt ansvar for trakasseringen. Subsidiært ble det anført at arbeidsgiver ikke hadde oppfylt sin plikt til å forebygge og hindre trakassering på arbeidsplassen samt sørge for et forsvarlig arbeidsmiljø til tross for at arbeidsgiver kjente til trakasseringen. Saken dreide seg dermed både om den seksuelle trakasseringen i seg selv, men også om arbeidsgivers ansvar for å forebygge og hindre seksuell trakassering på arbeidsplassen.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i forbudet mot seksuell trakassering i likestillingsloven av 2013 (som er den samme etter likestillings- og diskrimineringsloven av 2017), og slo fast at det må foretas en helhetsvurdering av det aktuelle forholdet. I denne vurderingen vil det blant annet være relevant å se hen til den subjektive opplevelsen hos den som rammes, handlingens karakter, forholdet mellom den som trakasserer og den som blir trakassert samt hvorvidt oppmerksomheten har hatt negative konsekvenser for mottakeren.

Når det gjaldt den første kunden, påpekte lagmannsretten at det å ta noen under genseren ikke fremstår som utpreget seksualisert, men at kunden likevel må ha forstått at mekanikeren ikke syntes en slik form for spøk var morsom. At kunden lot som han ville ta mekanikeren i skrittet var imidlertid av en klar seksuell karakter, men likevel ikke nok til å alene utgjøre seksuell trakassering. Heller ikke de to forholdene sett i sammenheng var tilstrekkelig alvorlige til å falle inn under forbudet mot seksuell trakassering. Lagmannsretten la her særlig vekt på at kunden ikke ble gjort oppmerksom på at handlingene opplevdes som trakasserende av mekanikeren før han simulerte at han tok henne i skrittet, og at det etter dette ikke fant sted nye episoder.

Når det gjaldt handlingene utført av den andre kunden, kom lagmannsretten til at det dreide seg om seksuell trakassering. I denne vurderingen ble det lagt vekt på at kunden hadde opptrådt krenkende overfor mekanikeren, at opptredenen var av seksuell karakter og at den var rettet mot mekanikeren som eneste kvinne på verkstedet. I motsetning til den første kunden, fortsatte den plagsomme opptredenen også etter at mekanikeren hadde sagt fra. Lagmannsretten påpekte at selv om handlingene hver for seg ikke var veldig alvorlige, utgjorde de samlet sett seksuell trakassering.

Når det gjaldt erstatningskravet mot arbeidsgiveren, foretok lagmannsretten en grundig gjennomgang av lovens forarbeider, og konkluderte med at det ikke var grunnlag for et rent objektivt ansvar for arbeidsgiver. Etter lagmannsrettens mening kan arbeidsgivers ansvar bare gjelde for arbeidsgivers egne handlinger, eller handlinger utført av andre som handler på arbeidsgivers vegne. Den trakasserende handlingen må dermed være begått av en som kan identifiseres med arbeidsgiver, dersom ikke arbeidsgiver kan bebreides selv. Dette var ikke tilfellet i denne saken, og arbeidsgiveren var dermed ikke ansvarlig for trakasseringen på objektivt grunnlag.

Lagmannsretten gikk deretter over til å vurdere den subsidiære anførselen om ansvar begrunnet i arbeidsgivers brudd på plikten til å forebygge og hindre trakassering, og dermed også plikten til å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø etter arbeidsmiljøloven §§ 4-1 første ledd og 4-3. I den forbindelse ble det påpekte at plikten ikke er absolutt, da forarbeidene presiserer at den begrenser seg til å forsøke å forhindre trakassering.

Lagmannsretten konkluderte med at arbeidsgiver ikke hadde oppfylt sin plikt til å forebygge og hindre trakassering. Arbeidsgiver hadde riktignok gitt kundene beskjed om at de ikke var ønsket på verkstedet, men dette ble ikke tilstrekkelig fulgt opp. Arbeidsgiver hadde også innkalt til møter med mekanikeren og kundene, men bare det ene av disse møtene ble gjennomført. Det ble heller ikke etablert rutiner for å håndtere varsler om seksuell trakassering i bedriften. På denne bakgrunn konkluderte lagmannsretten med at arbeidsgivers tiltak var både uhensiktsmessige og utilstrekkelige, og heller ikke egnet til å ivareta mekanikerens krav om et forsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidsgiver hadde dermed ikke gjort nok for å forebygge at mekanikeren ble utsatt for seksuell trakassering, noe som ifølge lagmannsretten var både kritikkverdig og uaktsomt.

Etter dette konkluderte lagmannsretten med at den andre kunden og arbeidsgiver var solidarisk ansvarlige for å betale erstatning for mekanikerens tapte arbeidsinntekt som følge av den seksuelle trakasseringen. Kunden ble i tillegg dømt til å betale oppreisning. Arbeidsgivers handlemåte kunne imidlertid ikke klassifiseres som grovt uaktsom, og ga dermed ikke grunnlag for å idømme oppreisning.

Dommen viser at selv om arbeidsgiver ikke kan bebreides for seksuell trakassering som finner sted på arbeidsplassen, kan arbeidsgiveren likevel bli erstatningsansvarlig dersom plikten til å forhindre trakasserende adferd ikke er oppfylt.

Fagområde