Den pågående debatten om hvilken adgang politiet har til å foreta ransaking bruk skaper forvirring om hvilke regler som faktisk gjelder for ransaking. En oversikt over regelverket gis i det følgende.
For ransaking krever loven for det første at det foreligger «skjellig grunn» til mistanke om en handling som kan medføre frihetsstraff, jf. straffeprosessloven § 192. Bestemmelsen viser at politiet må ha god grunn til å tro at du er i besittelse av en viss mengde narkotika. En generell antakelse ut fra fordommer om hvordan en «typisk» rusbruker ser ut, eller at man befinner seg i et område der man av erfaring vet at «gjenger» selger narkotika, er ikke nok.
En ren mistanke om narkotikabesittelse er heller ikke nok til å beslutte ransaking – loven stiller i tillegg krav om personen enten gir skriftlig samtykker til ransaking eller at retten gir tillatelse til ransakingen, jf. straffeprosessloven § 197 første ledd. Om det er «fare ved opphold» kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten, jf. straffeprosessloven § 197 andre ledd. Dette unntaket er ment for tilfellene der formålet med ransaking ikke vil oppnås dersom man må vente på rettens beslutning.
I ethvert tilfelle skal beslutningen om ransaking være skriftlig, jf. straffeprosessloven § 197 tredje ledd. Disse strenge kravene er på sin plass tatt i betraktning at ransaking er et inngripende maktmiddel.
Fra den klare hovedregelen om at ransaking krever samtykke fra personen selv eller rettens tillatelse, finnes noen unntak. Dersom politiet tar den mistenkte på «fersk gjerning» eller på «ferske spor», vil politiet kunne foreta ransaking uten personens samtykke og uten rettens tillatelse, jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2. Politiet har også slik adgang dersom de har sterk mistanke om et konkret straffbart forhold og det er fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles, jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 3.
Begge unntakene er ment som en «hastehjemmel» for politiet i tilfeller der de ikke har tid og mulighet til følge de vanlige prosedyrene for ransaking.
Foruten reglene om når ransaking kan finne sted stiller straffeprosessloven også krav til hvordan ransaking kan utføres, jf. straffeprosessloven § 170a som viser at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er «tilstrekkelig grunn til det», og at tvangsmiddelet ikke kan brukes når det etter «sakens art og forholdene ellers» vil være et «uforholdsmessig inngrep». Bestemmelsen viser at mistanke om mindre alvorlige straffbare forhold gir grunnlag for mindre inngripende ransaking enn om man mistenker et mer alvorlig straffbart forhold.
I debatten om rusreformen har flere kritikere, herunder statsadvokat Geir Evanger, hevdet at reformen vil frata politiet muligheten til å ransake brukere av narkotika og gjennomgå hus og mobiltelefoner, og at dette vil føre til at politiet ikke vil oppdage selgere og andre bakmenn. Riksadvokaten er klar på at politiet ikke har anledning til dette i dag og skriver i høringsuttalelsen:
«Dersom det gjøres funn av små mengder narkotika på en person vil dette typisk innebære et straffbart forhold som i hovedsak er oppklart i og med det aktuelle funn. I normaltilfeller vil det ikke være aktuelt med annen etterforsking av dette forholdet enn avhør og analyse av funnet.»
Ut fra straffeprosesslovens krav om forholdsmessighet har riksadvokaten her rett. Å be personer om å kle av seg, åpne hjemmet sitt eller vise mobiltelefonen der mistanken går på et så lite alvorlig forhold som besittelse av narkotika til eget bruk er ikke forholdsmessig: Belastningen man utsetter en person for ved slike inngrep i person og privatliv er langt grovere enn det forhold at personen er i besittelse av narkotika til egen bruk.
Vår erfaring er at politiet svært ofte går utover hva som er forholdsmessig når de mistenker bruk/besittelse av narkotika. Vi ser derfor frem til den gjennomgang av praksis Riksadvokaten nå har tatt initiativ til.
