Bevissikring utenfor rettssak – slik sikrer du kritiske bevis

I alle tilfeller må det altså foreligge en situasjon der «beviset kan få betydning i en tvist hvor den som setter fram begjæringen, vil kunne bli part». Dette omtales gjerne som grunnvilkåret for utenrettslig bevissikring. I dette ligger det et krav om sammenhengen mellom det som ønskes sikret og en etterfølgende sak, der den som begjærer bevissikringen har et behov for å avklare et krav som berører vedkommendes rettslige stilling.

I forlengelsen av grunnvilkåret stilles kreves det også at bevisene som ønskes sikret til en viss grad må spesifiseres i begjæringen om bevissikring. Samtidig er det gjennom rettspraksis klart at det ikke stilles for strenge krav til slik spesifikasjon, da bakgrunnen for bevissikringen ofte vil være manglende innsikt i og oversikt over hvilke bevis som eksisterer.

For å få gjennomført bevissikringen kreves det ikke at det underliggende kravet sannsynliggjøres. Samtidig krever EMK artikkel 8 og tvistelovens system at ethvert inngrep i næringsvirksomhet og privatliv er forholdsmessig. Selv om det ikke kreves sannsynliggjøring av kravet, må blant annet styrken i mistankegrunnlaget veies opp mot sikringens inngripende karakter som del av denne forholdsmessighetsvurderingen. Sikring av bevis for et angivelig krav som er fullstendig grunnløst vil derfor neppe føre frem, da det raskt vil anses som et uforholdsmessig inngrep.

I tillegg til grunnvilkåret må ett av to alternative tilleggsvilkår om formålet bak bevissikringen være oppfylt. Det må enten foreligge en «nærliggende risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket» (bevisforspillelsesfare), eller det må av «andre grunner være særlig viktig å få tilgang til beviset før sak er reist», jf. tvisteloven § 28-2.

Det første tilleggsvilkåret knytter seg til bevisforspillelsesfare, og er stadig mer aktuelt i den digitale hverdagen der nærmest alle dokumentbevis lagres digitalt og dermed enkelt kan endres, manipuleres eller slettes. Faren for bevisforspillelse kan også underbygges av høyt konfliktnivå mellom partene, om sakens betydning gir motparten insentiv til å endre eller slette bevis, om bevisene i en etterfølgende sak vil være av stor betydning, eller lignende.

Selv om det ikke foreligger bevisforspillelsesfare, kan bevissikring gjennomføres dersom det «av andre grunner er særlig viktig å få tilgang til beviset før sak er reist», jf. tvisteloven § 28-2. Dette vil typisk være situasjonen dersom det er viktig for partene å få avklart grunnlaget for et eventuelt krav eller omfanget av dette før det tas ut søksmål. For eksempel kan det være behov for å få avklart hvem søksmålet skal rettes mot.

Den praktiske gjennomføringen av bevissikringssaker

Når grunnvilkåret og de øvrige vilkårene for bevissikring er oppfylt, må det også vurderes hvordan bevissikringen skal gjennomføres. Det første spørsmålet vil her være om sikringen skal skje med eller uten varsling av motparten, noe som er nærmere regulert i tvisteloven § 28-3 fjerde ledd:

Vilkårene for å unnlate varsling av motparten har nær sammenheng med det første alternative tilleggsvilkåret om bevisforspillelsesfare. For å motvirke slik fare kan sikringen gjennomføres uten at motparten varsles på forhånd. I så fall vil det først etter sikringen legges opp til en kontradiktorisk prosess, der de som påvirkes av bevissikringen gis mulighet til å bestride grunnlaget for bevissikringen.

Enten sikringen skjer med eller uten varsling, vil det ikke gis tilgang til det sikrede materialet umiddelbart. Når begjæringen om bevissikring er rettskraftig tatt til følge og sikringen er gjennomført, vil prosessen gå fra den såkalte sikringsfasen til sorteringsfasen og deretter utleveringsfasen.

Selve sikringen av bevis blir som regel gjennomført ved at namsfogden speilkopierer hele databærere. Denne fremgangsmåten gjør det mulig å sikre store datamengder raskt og å tilbakelevere databærerne umiddelbart etter sikringen. Speilkopiene vil imidlertid inneholde mye irrelevant materiale som må sorteres ut. Størrelsen på beslaget vil ofte utelukke en manuell sortering, og første del av sorteringsarbeidet vil som regel bestå av å redusere datamengdene ved bruk av en søkeordliste fastsatt av retten etter innspill fra partene. Søkearbeidet vil som regel gjennomføres av en rettsoppnevnt ekspert på digital etterforskning (digital forensics, e-forensics, computer forensics eller datagransking). Ved rettens fastsettelse av ekspertens mandat vil partene ofte ha ulike interesser, og en part vil ofte være tjent med å være representert av en advokat med erfaring fra tidligere bevissikringssaker.

Resultatet av den rettsoppnevnte ekspertens sorteringsarbeid presenteres som regel i en rapport som legges frem for domstolen. Denne rapporten vil danne grunnlaget for den avsluttende utleveringsfasen, hvor retten tar endelig stilling til hvilke bevis som skal utleveres. Her vil det ofte oppstå spørsmål om utlevering skal unntas som følge av tvistelovens regler om bevisfritak og bevisforbud, for eksempel forretningshemmeligheter eller advokatkorrespondanse.

Når det er rettskraftig avgjort hvilke bevis som skal utleveres og dette er gjennomført, vil det være opp til den begjærende parten å vurdere eventuell videre bruk av bevisene ved å ta ut søksmål. Gjennom bevissikringsprosessen er hovedregelen at den som begjærer bevissikring må bære sine egne og motpartens sakskostnader. I et eventuelt etterfølgende søksmål er det imidlertid mulighet for å kreve kostnadene forbundet med bevissikringen dekket av motparten.

Hjort tilbyr profesjonell bistand

Prosedyre og tvisteløsning har alltid vært en sentral del av Hjorts virksomhet.  Vi har lang erfaring med å bistå parter som ønsker å gjennomføre bevissikring og parter som får begjæring om bevissikring mot seg. Slik sikrer vi alltid at våre klienters interesser blir ivaretatt gjennom hele prosessen.