Ulykken oppsto etter at tre tenåringer tok seg inn på området rundt togskinnene igjennom et hull i et gjerde.
Bane Nor ble dømt for uaktsomt drap og kroppsskade, samt overtredelse av sikkerhetsforskrifter etter jernbaneloven for mangler ved gjerde og skilting. Lagmannsretten konkluderte med at det var uaktsomt at man ikke regnet med muligheten for at forsømmelsen kunne føre til betydelig skade og død ettersom det var kjent at uvedkommende til tider tok seg inn på området.
Som nevnt ble straffen satt til en bot på 10 millioner kroner. Lagmannsretten kommer ikke med noen nærmere begrunnelse til hvordan retten har kommet frem til dette beløpet. Retten viser til at de sentrale hensyn er straffens preventive effekt og foretakets økonomi, men i denne saken var det ingen opplysninger om «betydningen av Bane NORs økonomi».
Lagmannsretten står da igjen med den preventive effekt og viser til at aktor har opplyst at 10 millioner kr er i tråd med «nivået i foreleggspraksis». Utover denne generelle henvisningen er det ikke vist til konkrete eksempler som kan underbygge at straffenivået er riktig.
Som vi tidligere har pekt på i et leserinnlegg i Finansavisen er den manglende forutsigbarheten ved idømmelse og utmåling av foretaksstraff et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Denne saken illustrerer dette. Hvordan skal Bane NOR kunne ta stilling til om straffen er for streng når lagmannsrettens begrunnelse er så knapp og kun viser til ukjent foreleggspraksis? Foretaket står her i en umulig situasjon der det vil grense mot ren gambling å anke avgjørelsen.
Straffutmålingen for denne type forhold spriker i stor grad. Lagmannsretten kunne og burde gitt en adskillig grundigere begrunnelse for den idømte straff i dette tilfellet. For det første ville dette ha gitt Bane NOR grunnlag for å vurdere spørsmålet om anke. For det andre kunne det bidratt til veiledning for domstoler, påtalemyndighet, advokater og foretak i senere saker i et spørsmål der slik veiledning er sårt tiltrengt.
