Edisjonsplikten og forretningshemmeligheter – når må hemmeligheter utleveres i tvist?
Hva leter du etter?

Edisjonsplikten og unntak for forretningshemmeligheter – når må hemmeligheter utleveres i tvist?

I sivile tvister oppstår det jevnlig spørsmål om forretningshemmeligheter må utleveres som bevis, eller om de er beskyttet av bestemmelsen om bevisfritak i tvisteloven § 22-10. Vi gir her en kort prak-tisk og juridisk gjennomgang av hva som utgjør en forretningshemmelighet, typiske tvistesituasjoner og hvor grensene går.

Edisjonsplikten – hovedregelen

Utgangspunktet i norsk sivilprosess er at partene har plikt til å legge frem de bevis som er nødvendige for å opplyse saken. Dette kalles edisjonsplikten og er utslag av den generelle sannhetsplikten; partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. Dette følger av tvisteloven §§ 21-4 og 21-5. Plikten gjelder både bevis til støtte for egen sak og bevis som kan tale til fordel for motparten – også der dette kan være til egen ulempe. Formålet er å sikre at retten får et korrekt og fullstendig faktagrunnlag, noe som igjen vil bidra til et riktig resultat.

Unntak for forretningshemmeligheter

Edisjonsplikten er ikke absolutt. Tvisteloven oppstiller flere unntak gjennom regler om bevisforbud og bevisfritak, samt andre bevisbegrensninger. Praktiske unntak er blant annet:

  • Bevisforbud for opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven § 22-3.
  • Bevisforbud og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere, som advokater og leger, jf. tvisteloven § 22-5.

I tillegg gjelder bevisfritak for forretningshemmeligheter etter tvisteloven § 22-10: En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretningshemmelighet. Retten kan likevel pålegge fremleggelse dersom hensynet til sakens opplysning veier tyngre enn behovet for hemmelighold, etter en konkret interesseavveining.

Hva er en forretningshemmelighet?

Definisjonen følger av forretningshemmelighetsloven § 2:

  • Opplysningen må ikke være allment kjent eller lett tilgjengelig.
  • Den må ha kommersiell verdi fordi den er hemmelig.
  • Innehaveren må ha truffet rimelige tiltak for å holde den hemmelig

Typiske eksempler er kundelister, prisstrategier, produksjonsprosesser, forretningsplaner og tekniske løsninger.

Det er viktig å skille mellom forretningshemmeligheter og alminnelige erfaringer og ferdigheter – sistnevnte utgjør ikke en forretningshemmelighet.

Fremleggelse av dokumenter i rettssak – interesseavveining

I forbindelse med rettssaker kan motparten kreve innsyn i interne dokumenter, som salgsrapporter, prislister eller strategidokumenter. Utgangspunktet er som nevnt at partene plikter å fremlegge relevante opplysninger. Dersom parten anfører at opplysningene er forretningshemmeligheter, må retten vurdere om dokumentene faktisk inneholder slike hemmeligheter, og om hensynet til sakens opplysning veier tyngre enn hemmeligholdet.

Kjerneområdet for bevisfritaket er opplysninger av konkurransemessig betydning. Retten skal foreta en konkret avveining, hvor sentrale momenter er hvor viktig beviset er for sakens opplysning, hvor stor skade fremleggelse kan medføre, og mulighet for sladding eller begrenset innsyn.

Tvist om dokumentet faktisk er en forretningshemmelighet

Oppstår det uenighet om et dokument faktisk inneholder forretningshemmeligheter, er det parten som påberoper seg bevisfritak etter tvisteloven § 22‑10 som må sannsynliggjøre grunnlaget for fritaket. Retten avgjør spørsmålet, og kan etter tvisteloven § 26‑7 kreve at dokumentet legges fram bare for retten, slik at dommeren får grunnlag for å ta stilling til om det utgjør bevis og om bevisfritaket gjelder. Dersom retten da kommer til at dokumentet ikke skal gjøres tilgjengelig som bevis, vil bare dommeren ha sett innholdet, mens opplysningene fortsatt holdes skjult for motparten. I slike tilfeller kan det være aktuelt for dommeren å vurdere om hans kjennskap til informasjonen underlagt bevisfritaket medfører at han skal fratre, jf. NOU B side 981. Samtidig vil det ikke være tale om en automatisk inhabilitet og en eventuell fratredelse må følge av at innsikten i forretningshemmelighetene anses for å utgjøre slike «særegne omstendigheter» som rammes av domstolloven § 108, jf. Ot.prp.nr.51 (2004–2005) s. 468.

Oppsummering

Bevisfritak for forretningshemmeligheter gir virksomheter viktig beskyttelse, men grensedragningen er ofte krevende. Det avgjørende er om informasjonen er reelt hemmelig, har kommersiell verdi og er beskyttet i praksis. Ved tvil bør virksomheter søke juridisk bistand for å sikre at forretningshemmeligheter ikke utilsiktet må utleveres i rettssaker.