Bildet er tatt av Nathan Cima
KRONIKK: Ny havne- og farvannslov gir de kommunale havneeierne større mulighet til å hente ut utbytte fra havneselskapets kapital. Vil dette hindre investeringer i landstrøm og nødvendig miljømessig organisering av sjøtransporten?
En ny lov om havner og farvann trådte i kraft fra nyttår. Da endres også reglene om forvaltning av havnenes kapital ved at eierne i større grad kan hente ut utbytte fra havnenes overskudd. I den tidligere loven var havnekapitalen urørlig.
Brorparten av norske havner er kommunalt eid. Men forvaltningen av havnekapitalen, dvs. eiendommene og anleggene i havnevirksomheten, har vært strengt regulert. Dette har gitt havnene handlingsrom til å sikre kapitalen til utvikling av havnevirksomheten, uavhengig av kommunens økonomi og øvrige behov.
Kommunene har riktignok kunnet regulere havneområder til andre formål, typisk boliger langs sjøkanten i byen. Men om kommunen skulle ønske å selge havneeiendom til boligformål, har de uansett ikke kunnet bruke kapitalen frigjort fra eiendomssalgene til annet enn havneformål. Dette var, etter tidligere lov, ikke mulig uten særskilt samtykke fra departementet.
Full styring – innen visse rammer
De nye reglene gir nå kommunene mulighet til å ta ut utbytte fra havnevirksomhetens overskudd og bruke det til andre formål enn havnevirksomhet, og uten å måtte søke om særskilt tillatelse.
Vil de nye reglene føre til en utarming av havnenes kapital, og redusere mulighetene for å utvikle moderne og miljøriktige havner?
Eierne kan fortsatt bare hente ut utbytte dersom lovens krav er oppfylt. Dersom havnen er organisert som et aksjeselskap eller interkommunalt selskap, gjelder for det første de selskapsrettslige begrensningene for utdeling av utbytte. Utbytte kan bare deles ut av selskapets overskudd og bare dersom selskapet fortsatt har forsvarlig egenkapital. Vedtak om utdeling av utbytte kan ikke fattes uten forslag fra styret, og det kan ikke deles ut større utbytte enn styret har foreslått.
For havnevirksomhet vil det i tillegg gjelde særlige skranker etter den nye loven. Loven setter krav om at utbytte bare kan deles ut dersom det er avsatt tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold av havn, og midler til investeringer som er direkte knyttet til tjenesteyting rettet mot fartøy, gods- og passasjerhåndtering.
Hva innebærer dette i praksis?
Det kan ikke deles ut utbytte med mindre det er avsatt tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold av havnen. Dette setter rammer for utbyttet, fordi styret og eierne må sørge for at havnen har midler til å drive forsvarlig framover. At virksomheten har tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold etter utdelingen, vil kunne bedømmes ut fra virksomhetens kapital, forpliktelser og oppgaver.
Men loven forutsetter også at det er avsatt midler til framtidige investeringer. I forslaget fra lovutvalget (NOU 2018: 4) het det at utbytte bare kunne deles ut dersom gjenværende egenkapital var tilstrekkelig til å ivareta ikke bare drift og vedlikehold, men også utvikling av havnevirksomheten i tråd med lovens formål. Regjeringen foreslo at begrensningen bare skulle være at havnene måtte ha forsvarlig egenkapital etter utdelingen. Stortinget endret dette, og vedtok loven med et krav om at havnen skal ha tilstrekkelige midler til investeringer direkte knyttet til tjenesteyting i havnen.
Nødvendige, miljømessige investeringer
Det kan umiddelbart synes uklart hvor strenge grenser dette setter for utdeling fra virksomheten, og hva det betyr for miljømessige investeringer i havnen.
Slik loven er formulert, bør den etter mitt syn tolkes slik at det styret ikke kan foreslå utdeling av utbytte fra havnevirksomheten uten at det er vurdert og tatt hensyn til behovet for framtidige investeringer i havnen.
Det går fram av komiteens merknader at begrepet «tilstrekkelige midler» skal leses i tråd med lovens formål, og at lovens formål vil være førende for hva som anses tilstrekkelig. Lovens formål er å legge til rette for en effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn, samtidig som det tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. Loven må naturlig tolkes slik at styret må være forpliktet til å vurdere ikke bare nødvendige investeringer generelt, men også hvilke investeringer som er nødvendig for å ha en miljøvennlig drift av havnen, før utbytte foreslås.
Med dagens fokus på behovet for miljøvennlig utvikling av havnene, vil det kunne hevdes å være en mangel ved styrets innstilling om utbytte, dersom det ikke er redegjort for behovet for investeringer som fremmer lovens formål.
Ansvarlige kommunale eiere av havner vil ha en egeninteresse i god miljømessig og kommersiell utvikling av havnene. Elektrifisering av havnene vil være i kommunens interesse for å hindre lokal forurensning, og for å sikre at kommunen framstår som moderne, framtidsrettet og miljøvennlig.
Det bør derfor være all grunn til å tro at kommunene vil ta dette ansvaret som eiere, og sørge for at havnevirksomheten får beholde de nødvendige midlene for slik utvikling.
Det kan i alle fall ikke være særlig tvil om at det er den forventningen som ligger i den nye loven.
Kronikken ble først publisert 21. januar 2020 i Stavanger Aftenblad.