Vurdering av de samfunnsøkonomiske effektene av smittevernstiltakene i Norge
Det regjeringsoppnevnte Holden-utvalget har nylig vurdert de samfunnsøkonomiske effektene av smittevernstiltakene i Norge. De framtidsutsikter utvalget gir for norsk økonomi er ikke spesielt lystig lesing:
«Det er grunn til å tro at de økonomiske skadevirkningene av smitteverntiltakene vil forsterkes over tid, ved økende arbeidsledighet, gjeldsproblemer og konkurser, selv om de meget omfattende støttetiltakene vil dempe skadevirkningene.»
Dette til tross for at de «meget omfattende støttetiltakene» også er uten sidestykke i norsk økonomisk historie. Foreløpig er over 1 milliard kroner delt ut til i overkant av 20.000 norske foretak gjennom den såkalte kompensasjonsordningen. Denne ordningen skal dekke en andel av helt nødvendige, faste utgifter. Og dette er bare begynnelsen. Finansminister Jan Tore Sanner har tidligere formidlet til Stortinget at ordningen vil koste minst 20 milliarder kroner i måneden.
Det er bred enighet om at en slik ekstraordinær statlig pengebruk er nødvendig for at de økonomiske ringvirkningene ikke skal bli enda verre. Kompensasjonsordningen er derfor ansett for å være i tråd med EØS-avtalens statsstøtteregler, og godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Statsstøttereglene skal kort fortalt forhindre at enkelte EU/EØS-land subsidierer næringslivet i sine respektive land slik at konkurransen vris.
Utfordrende å kontrollere utbetalingene
Det er klart nok utfordrende å kontrollere at så mange utbetalinger kun går til foretak som oppfyller vilkårene for kompensasjonsordningen. Til tross for at justisminister Monica Mæland har lovet at såkalte «dugnadsprofitører» ikke skal slippe unna, meldes det om mangelfulle kontrollrutiner, og at over 300 bedrifter urettmessig skal ha mottatt støtte. Utbetalinger til foretak som ikke har krav på kompensasjon vil utgjøre ulovlig statsstøtte.
Det er ventet at opp mot 140 000 bedrifter kan komme til å søke om støtte etter kompensasjonsordningen. Dette tilsier at antallet uberettigede utbetalinger høyst sannsynlig vil øke, og at myndighetene ikke vil klare å fange opp alle «dugnadsprofitørene». Store utbetalinger til foretak som ikke har krav på kompensasjon kan føre til vridning av konkurransen, som i verste fall kan føre til at konkurrerende foretak går konkurs. Det er derfor viktig å kjenne til hvilke virkemidler bedrifter har til rådighet der det er mistanke om at konkurrenter mottar støtte uberettiget.
Kontrollmekanismer
Det finnes to mekanismer for å kontrollere at utbetalinger har skjedd i tråd med statsstøttereglene.
For det første kan private aktører, det være seg konkurrenter eller andre tilstrekkelig berørte parter, gå til domstolene og kreve stansing av støttetiltak, reversering av allerede utbetalt støtte, og erstatning for tap lidt som følge av ulovlig tildelt støtte.
For det andre kan alle, uavhengig av om man er konkurrent eller ikke, klage inn en tildeling til ESA, som så plikter å vurdere om utbetalingen har skjedd i tråd med regelverket.
Privat håndheving av statsstøttereglene er imidlertid utfordrende og ressurskrevende, og i en tid som denne er det neppe der de fleste virksomheter vil ha sin fokus. ESA har dessuten nylig publisert en studie om privat håndheving av statsstøttereglene som viser at kun et begrenset antall saker har vært oppe for de nasjonale domstolene de siste 25 årene. Det er også få saker om erstatning som følge av brudd på statsstøttereglene.
For å styrke håndhevingen av statsstøttereglene anbefaler studien endringer i nasjonal lovgivning. Kanskje er det nettopp nå lovgiver bør rette fokus mot dette for slik å sikre at kompensasjonsordningen går til de bedrifter ordningen er ment for. Norske myndigheter kan nemlig ikke regne med at alle er som Ryanair-sjef Michael O’Leary, som nylig lovet å saksøke alle selskapets konkurrenter som mottar statsstøtte i forbindelse med Covid-19 pandemien. Imidlertid er det all grunn til å bidra til å fakke «dugnadsprofitørene», og sørge for at ingen skor seg på virusutbruddet. Det er god dugnadsånd.
