For ett års tid siden avsa imidlertid EU-domstolen en avgjørelse som synes å oppstille forholdsvis strenge krav til volumangivelse, samt at overskridelse av volumangivelsen vil kunne få store konsekvenser (sak C-216/17). EU-domstolen kom til at en henvisning til oppdragsgivers «sedvanlige behov» ikke var tilstrekkelig og viste blant annet til reglene om beregning av rammeavtalers verdi. En slik angivelse var verken i tråd med de grunnleggende prinsippene eller klarhetskravet, samt ville kunne virke diskriminerende på utenlandske leverandører. EU-domstolen uttalte at oppdragsgiver må angi det maksimale volumet under rammeavtalen, og når denne grensen er nådd har rammeavtalen uttømt sin virkning. Avrop foretatt med hjemmel i rammeavtale som har oversteget det maksimale omfang angitt i kunngjøring eller anskaffelsesdokumentene, vil dermed fort anses som en ulovlig direkteanskaffelse. Avgjørelsen har vært gjenstand for noe kritikk, og dens rekkevidde har vært diskutert.
16. januar i år valgte det danske Klagenævnet for Udbud (tilsvarende Klagenemnda for offentlige anskaffelser) å forelegge spørsmål om plikten til å angi rammeavtalers maksimale omfang for EU-domstolen. I foreleggelsen er det blant annet stilt spørsmål om det foreligger en plikt til å oppgi omfang og maksimal verdi i anskaffelsesdokumentene, samt hva som er konsekvensene ved manglende angivelse. Dette er en svært praktisk problemstilling, og det blir spennende å se hvordan EU-domstolen besvarer disse spørsmålene.
Klikk her for å lese EU-domstolens sak C-216/17 samt Klagenævnets avgjørelse.