For å bygge i kvikkleireområder stilles det krav om risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse). Denne skal gi en vurdering av hvilke uønskede hendelser som kan skje, sannsynlighet for at hendelsene vil inntreffe og hvilke negative konsekvenser de kan få.
Vi mener det er en utfordring at det fortsatt er mange gamle planer som gjelder og som det bygges etter. Kravet til ROS-analyser ble innført i lovgivningen i 2008, og ved bygging etter eldre planer er det en risiko for at planen ble vedtatt uten vurderingene det i dag er krav om, eller at vurderingene er utdaterte på grunn av klimaendringer. For planer som er eldre enn ti år, mener vi det bør vurderes å innføre en utredningsplikt før bygging etter planen tillates. Ettersom kvikkleire innebærer fare for at større områder berøres, er det viktig at utredninger ikke begrenses til kun planområdet.
I byggesaksbehandlingen stilles det krav til byggetomten, uavhengig av om det er gjort farevurderinger i plan. Grunn kan bare bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen avslå utbygging eller stille krav som sikrer at det er trygt å bygge.
For at kommunen skal kunne vurdere om det foreligger tilstrekkelig sikkerhet, vil det i områder med kvikkleire normalt være nødvendig med grunnundersøkelser og geoteknisk prosjektering. I kvikkleireområder kan det gjennomføres ulike tiltak (for eksempel kalk-/sementstabilisering og topografiske tiltak som avlastning og motfylling) for å oppnå tilstrekkelig sikkerhet mot fare.
Etter regelverket kan ikke samfunnskritiske bygninger plasseres i skredfarlige områder. Andre bygninger kan plasseres i slike områder, forutsatt at nødvendige sikringstiltak gjennomføres. Vi mener forbudet bør utvides. Dette gjelder særlig fordi det langs bekker og vann er en risiko for økt erosjon ved økte nedbørsmengder og klimaendringer, noe som utløser behov for en føre-var-tilnærming.
Ved bygging i skredutsatte områder vil flere aktører kunne holdes ansvarlige dersom det oppstår skade. Ved ikke-søknadspliktige arbeider, som mindre grave- og terrengarbeider, vil tiltakshaver ha ansvar for at det foreligger tilstrekkelig sikkerhet mot fare.
Der det foreligger søknadsplikt, må det opplyses om relevante farer i byggesøknaden og tiltakshaver har ansvar for å dokumentere at det ikke er fare, eller at tilstrekkelig sikkerhet kan oppnås ved sikringstiltak. Det foreligger rettspraksis som sterkt betoner tiltakshaverens ansvar. Tiltakshavers medhjelpere vil også kunne holdes ansvarlige, bl.a. dersom den geotekniske prosjekteringen var uforsvarlig eller der sikringstiltak og utbygging ikke har skjedd i samsvar med prosjektering og gitte tillatelser.
Kommunen kan også bli ansvarlig for skade; kommunen har ikke bare en rett, men også plikt, til å avslå dersom det ikke er tilstrekkelig sikkerhet mot fare. Spørsmålet vil være om kommunen har tilsidesatt de krav som med rimelighet kan stilles til tjenesten. Relevante momenter her er om kommunen kjente eller burde ha kjent til skredfaren, hvorvidt kommunen har blandet seg inn i prosjekteringen mv. For små kommuner er det eksempler på at ansvar vurderes mindre strengt, ettersom det er vanskelig å forvente at små kommuner besitter kompetansen som er nødvendig for å foreta de vanskelige vurderingene som kan oppstå i slike saker. Dette kan tale for at slike sikkerhetsvurderinger bør legges til andre organer med nødvendige ressurser og kompetanse.
Dette innlegget ble publisert i Finansavisen 12. januar 2021
