I en kommentar i Rett24 14. august 2026 skriver førsteamanuensis Lena Schøning og professor Ole Kristian Fauchald at det vil være ulovlig å innvilge Nordic Minings søknad om midlertidig tillatelse til deponering av gruveavfall i Førdefjorden. Kommentaren illustrerer hvor komplisert vanndirektivet tilsynelatende er. For miljørettsakademikerne tar feil når de under overskriften «Relevante unntak» legger til grunn at «utslippene i Førdefjorden […] må møte vilkårene i [vannforskriften] § 12 (1) (b)», og at miljøtilstanden «minst skal være god».
Engebø er et prosjekt som ved deponering i fjorden vil medføre nye endringer i de fysiske egenskapene i vannforekomsten (§ 12 første ledd bokstav a). I slike tilfeller er det ikke et vilkår for såkalt forringelse at miljøtilstanden bare går fra «svært god tilstand» til «god tilstand» (§ 12 første ledd bokstav b). Det følger av ordet «eller» til slutt i § 12 første ledd bokstav a (og tilsvarende «or» på engelsk i vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 første strekpunkt).
Når vannforskriften § 12 første leddbokstav b ikke er relevant for Engebø-saken, er det fordi deponeringen ikke gir forringelse pga. kjemikalier eller biotilgjengelige tungmetaller. Det er derimot det fysiske arealbeslaget fra deponiet som på sikt gjør at målet om god tilstand ikke nås.
At Engebø-prosjektet skal vurderes etter vannforskriften § 12 første ledd bokstav a, er lagt til grunn hele veien, av alle instanser, inkludert EFTA-domstolen. Derfor er det heller ingen «grov forenkling» når Høyesterett i sin dom ikke behandler § 12 første ledd bokstav b. Høyesterett trenger ikke å uttale seg om irrelevante vilkår.
Schøning og Fauchald hevder at en tidsbegrenset tillatelse til deponi og arealbeslag er en «oppdeling av prosjektet som i realiteten innebærer omgåelse». Dette har ingen støtte i ordlyden i vanndirektivet; enten leder et fysisk arealbeslag til at medlemstatene ikke oppnår «good groundwater status», eller så oppnås dette. Regelen er klar og reiser ikke noen spørsmål om «omgåelse».
Om det nå er grunnlag for en midlertidig (treårig) tillatelse fordi det i denne perioden ikke vil skje en forringelse, beror i stor grad på faktiske vurderinger av og prognoser om påvirkningen. Det som må være sikkert, er at vanndirektivet ikke kan være til hinder for en tillatelse som ikke selv vil åpne for og medføre forringelse i strid med direktivet. Dette reguleres ikke av direktivet, men av forurensingsloven.
Vanndirektivet er ikke så enkelt som noen vil ha det til. Det har ikke nødvendigvis blitt enklere å forstå etter utviklingen i rettspraksis de siste årene. Det har vært og vil fortsette å være lett å trå feil. Feil trenger ikke å bety at man har «tøyd EØS-regelverket for langt og tatt sjansen på at det skal gå bra».
