Sakens forhold var at et oljeselskap, i en likviditetsmessig presset situasjon, hadde kjøpt seismikk til flere hundre millioner kroner. Et oljeselskaps letekostnader er fradragsberettigede og vil, dersom selskapet ikke er i skatteposisjon, kvalifisere til kontant leterefusjon året etter at kostnaden er pådratt i henhold til petroleumsskatteloven § 3 bokstav c femte ledd. Oljeselskapene har anledning til å pantsette sine refusjonskrav, og vil slik kunne lånefinansiere sine letekostnader.
Det aktuelle oljeselskapet hadde i tillegg til en trekkfasilitet i bank også fått henstand med deler av kjøpesummen for seismikken. På den måten kunne selskapet frigjøre nødvendig likviditet til dekning av andre driftsutgifter i tillegg til kontantdelen av kjøpesummen. Det opptrukne beløp på trekkfasiliteten skulle nedbetales året etter gjennom leterefusjonen og restbeløpet for seismikken skulle betales når selskapet hadde lykkes i å skape verdier med sin letevirksomhet.
Skattemyndighetene var av den oppfatning at vilkårene for fradrag etter skatteloven, og dermed rett til leterefusjon etter petroleumsskatteloven, ikke var oppfylt fordi hovedformålet med kjøpet var finansiering og ikke letevirksomhet. Alternativt mente skattemyndighetene at vilkårene for gjennomskjæring var oppfylt. Skattemyndighetene anmeldte også oljeselskapet og dets daglige leder for brudd på opplysningsplikten. Oljeselskapet vedtok et forelegg i saken, men daglig leder fastholdt at vilkårene for leterefusjon var oppfylt og bestred at oljeselskapet hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i selskapets selvangivelse.
Flertallet i tingretten sluttet seg til skattemyndighetenes syn på de skatterettslige vurderingene i saken og fant at daglig leder hadde gitt skattemyndighetene uriktige og ufullstendige opplysninger. Daglig leder anket saken.
Lagmannsretten fant at de lovfestede vilkårene for skattefradrag var oppfylt, men underkjente leterefusjonen på grunnlag av den da ulovfestede omgåelsesnormen. Lagmannsretten la til grunn at det ikke var rom for en hovedformålslære i saken og at opplysningsplikten ikke omfatter skatteyters subjektive formål ved å pådra kostnadene.
Økokrim anket lagmannsrettens lovanvendelse til Høyesterett.
Skatteloven § 6-1
Hva gjelder anvendelsen av skatteloven § 6-1 avklarte Høyesterett at det ikke er rom for anvendelse av en hovedformålslære hvor alle formålene med å pådra kostnaden knyttes til næringsvirksomheten, i motsetning til der kostnaden dels skal tjene private formål og dels næringsformål. Høyesterett påpeker i den sammenheng at det er ordinært og legitimt at skattemessige konsekvenser tas i betraktning når det treffes beslutninger om å påta selskapet utgifter (avsnitt 37).
Høyesterett understreket likevel at selv om § 6-1 i utgangspunktet ikke tar hensyn til skatteyterens motiv, vil slike betraktninger, dersom de fører til at skatteyteren kommer i en «urimelig gunstig» posisjon på bekostning av fellesskapet, kunne føre til at prinsippene om omgåelse kommer inn i bildet (avsnitt 38). Prinsippet om omgåelse er nå lovfestet i skatteloven § 13-2, og kan lede til at det ikke gis fradrag selv om de lovfestede vilkårene er oppfylt.
Høyesterett konkluderte med andre ord på samme måte som lagmannsretten, og fant at skatteyterens subjektive motiv ikke er i veien for at vilkårene for fradrag etter § 6-1 var oppfylt. Eventuell avskjæring av fradrag må skje med hjemmel i prinsippet om omgåelse.
Opplysningsplikten
Økokrim anførte at opplysningsplikten etter dagjeldende ligningslov § 12-1 nr. 1 bokstav a omfattet alt som var relevant for den skatterettslige vurderingen, og at dette blant annet omfattet skatteyters subjektive motiv om å oppnå skattemessige fordeler. Tiltalte på sin side fremholdt at sikker rettspraksis legger til grunn at plikten kun omfatter objektive forhold, ikke subjektive motiver.
Høyesterett var enig med tiltalte og lagmannsrettens vurdering, og stadfester at skatteytere ikke har plikt til å opplyse om formålet med en disposisjon. Opplysningsplikten omfatter ifølge Høyesterett kun objektivt konstaterbare forhold som er relevante for skatteplikten.
Rettstilstanden
Høyesterett avklarer i dommen at vilkårene for fradrag etter skatteloven § 6-1 ikke påvirkes av at transaksjonen er skattemotivert. I tillegg stadfester den at det ikke er noen plikt til å opplyse om skattemotiv. Et slikt motiv vil imidlertid kunne gi grunnlag for skattlegging etter omgåelsesprinsippet i skatteloven § 13-2.
Dommen (HR-2020-2200-A) kan leses her.