Saken gjaldt oppussingen av juridisk fakultet i Oslo. Entreprenøren som skulle forestå oppussingen inngikk en kontrakt basert på NS 8402 med Bright Arkitekter AB, et selskap i den såkalte Bright-gruppen. Kontrakten gjaldt arkitektur, bygg og VVS, og hadde ingen bestemmelse om rett til å fremme direktekrav.
Bright Arkitekter benyttet til dels andre selskaper i Bright-gruppen som underleverandører. Senere gikk Bright Arkitekter konkurs. Entreprenøren hadde da i realiteten ingen mulighet til å fremme krav overfor sin avtalepart. I den aktuelle saken anførte entreprenøren at det var begått feilprosjektering, til dels av Bright Arkitekters underleverandører i Bright-gruppen. Entreprenøren fremmet derfor krav mot underleverandørene isteden. Underleverandørene bestred at entreprenøren hadde adgang til dette da det ikke var avtalt noen rett til å fremme direktekrav.
Høyesteretts begrunnelse for å nekte entreprenøren å fremme direktekravet var i stor grad begrunnet med at avtalen var en bransjeskapt standardkontrakt, som var inngått mellom to profesjonelle parter. Avtalepartene var henholdsvis entreprenøren og Bright Arkitekter. Underleverandørene hadde ingen kontrakt direkte med entreprenøren. At motparten går konkurs er også en risiko profesjonelle parter bør kunne identifisere og eventuelt regulere i avtalen. Høyesterett ønsket ikke å innfortolke en rett til direktekrav som ikke sto eksplisitt i kontrakten.
Slutningen vi kan trekke fra dette er at dersom man ønsker å ha en rett til å fremme direktekrav overfor motpartens underleverandører, må dette avtales eksplisitt i kontrakten. Noen standardkontrakter har bestemmelser om direktekrav, andre ikke. Det er derfor viktig å være bevisst på om den standardkontrakten man velger har en slik klausul eller om den må skrives inn som et tillegg.