Høyesterett har i en dom avsagt 31. januar 2020 (HR-2020-229-A) slått fast at dersom tiltalte skal domfelles for forsettlig merverdiavgiftsbedrageri etter merverdiavgiftsloven § 21-4 må tiltalte ha visst eller holdt det for mulig at opplysningene som gis i merverdiavgiftsoppgavene er uriktige eller mangelfulle. Dersom tiltalte har hatt mangelfull kunnskap om merverdiavgiftsreglene eller misforstått disse og av den grunn har gitt uriktige opplysninger i merverdiavgiftsoppgavene, er det i høyden grunnlag for å domfelle for uaktsomt merverdiavgiftsbedrageri.
Straffebestemmelsen i merverdiavgiftsloven er nå erstattet av straffeloven § 378 om skattesvik. Etter dagens straffelov er det trolig noen flere tilfeller enn tidligere som skal bedømmes etter reglene for rettsuvitenhet. Samtidig er det uttalelser i forarbeidene til bestemmelsen om skattesvik som tilsier at om tiltalte har misforstått skatte- eller avgiftsreglene og av den grunn har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, skal det bedømmes som en faktisk uvitenhet som utelukker straff for forsettlig overtredelse.
Høyesterett tok i dommen ikke stilling til hva resultatet hadde blitt om saken skulle vært avgjort etter dagens straffebestemmelse om skattesvik.