Høyesterett har avsagt dom i en tvist mellom Skanska Norge AS og HGT AS, om sluttoppgjør i forbindelse med arbeid på Bybanen i Bergen. Skanska hadde vært hovedentreprenør og HGT hadde vært underentreprenør i prosjektet, med Bybanen som byggherre. Saken gjaldt spørsmål om Skanskas innsigelser til sluttoppgjøret fra underentreprenøren måtte anses bortfalt fordi de ikke utgjorde «innsigelser» i kontraktens forstand. Kontrakten var basert på NS 8415.
Skanska hadde inngitt innsigelser til mengdeoppgjøret hvor én del ble betegnet som «Andel godkjent», en annen som «Andel avvist» og en tredje som «Andel ikke ferdigbehandlet». Andelen som var avvist utgjorde en mindre del, under en halv million, mens andelen som var «ikke ferdigbehandlet» utgjorde ca. kr 29 millioner. HGT gjorde gjeldende at Skanska for sistnevnte del ikke hadde fremsatt noe som kunne anses som innsigelser, og at innsigelsene dermed var prekludert. Skanska på sin side anførte at postene som var rubrisert som «ikke ferdigbehandlet» etter sammenhengen måtte forstås å være avvist.
Bergen tingrett kom til at innsigelsene ikke var prekludert, mens Gulating (under dissens 4-1) kom til motsatt resultat. Det var derfor knyttet spenning til Høyesteretts avklaring.
Høyesterett tok først stilling til om det stilles krav til begrunnelse til innsigelser. Høyesterett fant at utformingen av NS 8405 pkt. 28.1 tredje ledd om innsigelser til à-kontofakturaer, hvor begrepet «innsigelser» ikke i seg selv stiller krav til begrunnelse, med styrke tilsa at begrepet «innsigelser» i pkt. 33.2 heller ikke skulle omfatte mer enn tilkjennegivelse av et standpunkt. At entreprenøren på sin side ikke er nødt til å begrunne sine krav i sluttoppgjøret, trakk i samme retning. Etter dette, og med henblikk til blant annet Norsk Fabrikasjonskontrakt av 1992, fant Høyesterett at det bygget på et bevisst valg når det i pkt. 33.2 ikke var inntatt noe krav til begrunnelse av innsigelsene. Dessuten måtte det vises stor forsiktighet med å innfortolke et begrunnelseskrav som ikke har god støtte i ordlyden eller standardkontraktens system.
Høyesterett konkluderte etter dette med at det ikke stilles særskilt vilkår til begrunnelse av det standpunktet byggherren eller hovedentreprenøren har til krav fremsatt i sluttoppgjøret. Kjernen i kravet til innsigelser er at de må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet som bestrides, på en slik måte at en «… normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas».
Deretter tok Høyesterett stilling til kontraktens springende punkt; altså om de innsigelsene som var fremsatt i det foreliggende tilfellet kvalifiserte som tilkjennegivelse av et standpunkt fra Skanska. Det gjaldt da de kravene som var samlet under formuleringen «ikke ferdigbehandlet». Høyesterett fant at lagmannsretten hadde stilt for strenge krav til innsigelsenes innhold. Formuleringen «ikke ferdigbehandlet» måtte ses i lys av det Skanska hadde tilkjennegjort for øvrig, og HGT måtte forstå at Skanska hadde tatt stilling til kravene og bestred alt som ikke var eksplisitt akseptert. Det som var inngitt av Skanska var altså tilstrekkelig for tilkjennegivelse av uenighet, og lagmannsrettens dom måtte dermed oppheves.
Høyesterett var altså langt mer villig til å se forbi det som nok for Skanska fremsto som formalistiske innvendinger til innsigelsene, når det trolig var riktig at ingen av partene var i tvil om at Skanska hadde ment å avvise kravene. Der lagmannsretten konstaterte at det var Skanskas risiko at man hadde plassert seg i en uheldig situasjon ved håndteringen av et trepartsforhold, la Høyesterett derimot vekt på hva en normalt forstandig entreprenør måtte forstå som tilkjennegivelse av uenighet.
Med denne dommen er det klart at kravene til hva som kan anses å utgjøre innsigelser, er senket i forhold til lagmannsrettens avgjørelse. Det gjelder naturligvis både i relasjonen mellom underentreprenør og hovedentreprenør, og mellom hovedentreprenør og byggherre. Dommen kan neppe sies å være verken spesielt byggherre- eller entreprenørvennlig; mer avgjørende er at den gir en nyttig avklaring. I praksis vil avklaringen trolig innebære at det blir færre tilfeller hvor (under)entreprenøren anfører at innsigelser til sluttoppgjøret er prekludert. Såfremt ytringene er mer enn bare mishagsytringer, skal det lite til å konstatere at det foreligger en tilkjennegivelse av uenighet fra hovedentreprenøren/byggherren.