Grunnrenteskatt – beregning av friinntekt | Hjort

Hva leter du etter?

Grunnrenteskatt – beregning av friinntekt

I Finanskomitéens innstilling til revidert nasjonalbudsjett (RNB) fremgår det at det er politisk flertall for å endre reglene for beregning av grunnrenteinntekt for vannkraftproduksjon. Det sentrale spørsmålet er om renten som benyttes for beregning av friinntekt, er lavere enn det avkastningskravet kraftverkseierne har for alternative investeringer. Ettersom kapital er en begrenset ressurs vil en naturlig konsekvens av at friinntektsrenten er lavere enn kraftverkseiernes alminnelige avkastningskrav, være at kraftverkseierne gjør andre investeringer enn i vannkraftproduksjon. Vi har sett nærmere på bakgrunnen for dagens regler om friinntektsrente og hvordan reglene bør endres.

Bakgrunn

Ved kraftskattereformen i 1997 ble det innført grunnrenteskatt på inntekt på salg av elektrisk kraft fra vannkraftproduksjon. I Rødseth-utvalgets utredning av 1992 ble grunnrenten angitt som følger: «[K]apital­avkastningen utover avkastningen i andre næringer som oppstår fordi det er en gitt tilgang på utbyggbare vassdrag, kalles grunnrente».

Ettersom det var grunnrenten i det enkelte vannfallet som skulle beskattes, ble grunnrenten beregnet for hvert enkelt kraftverk skattyteren eide. En skattyter kunne derfor ikke samordne grunnrente­inntektene fra ulike kraftverk.

Som kjent er grunnrenteinntekten en netto inntekt som beregnes på grunnlag av spotmarkedsprisen fratrukket nærmere bestemte driftskostnader. Kraftverkseier får ikke fradrag for finanskostnader, men kan fradragsføre en friinntekt ved beregning av grunnrenteinntekten. Friinntekten svarer til skattemessig verdi av driftsmidlene i kraftverket – med unntak av verdien av selve vannfallet – multiplisert med en friinntektsrente.

Prinsippene for fastsetting av friinntekten er avgjørende for at grunnrenteinntekten skal fastsettes riktig. Om dette skriver departementet i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 123:

«Departementet mener, i likhet med flertallet i Rødseth-utvalget, at en rente som tilsvarer eiernes alternative avkastningskrav gir et tilfredsstillende mål på normalavkastningen. Det betyr at normalrenten er fastsatt som den avkastning som investeringer i kraftproduksjon alternativt kunne oppnådd i andre anvendelser.»

Kraftverkseierne har i mange år fremholdt at friinntektsrenten er for lav og at beregnet grunninn­tekt derfor blir for høy. Dette leder til at kraftverkseierne må betale grunnrenteskatt av deler av normalavkastningen.

Beregning av rente for friinntekt

Ved kraftskattereformen ble friinntekten fastsatt til en risikofri rente med tillegg av fire prosent­poeng.

I 2006 ble det vedtatt at en skattyter kunne samordne negativ grunnrente i et kraftverk opparbeidet fra og med 2007, mot positiv grunnrente fra et annet kraftverk skattyteren eide. I forlengelsen av dette ble det også gitt anledning til samordning i konsern og regler om refusjon av skatteverdien av negativ grunnrente når denne ikke kunne nyttiggjøres gjennom reglene om samordning.

Som følge av at skattyter gjennom disse regelendringene fikk sikkerhet for fradrag for investeringene, bortfalt risikopåslaget i friinntektsrenten. Friinntekten ble derved redusert og grunnrenteinntekten økte.

Det har etter endringene i 2006 blitt påtalt gjentatte ganger at friinntektsrenten er for lav og er et hinder for nyinvesteringer i vannkraftproduksjon. Friinntektsrenten for 2019 var 1,2% og for 2018 0,7%.

Finanskomitéen

Føringene som nå gis av flertallet i Finanskomitéens innstillinger, er derfor av stor interesse for kraftverkseierne. Finanskomitéens flertall angir ikke konkret hvilken friinntektsrente som skal benyttes, men gir føringer på at den må fastsettes slik at normalavkastningen skjermes for grunn­rentebeskatning.

Veien videre

Vi forstår det slik at Finanskomitéen ber Regjeringen om å endre renten for friinntekt.

Etter vår vurdering gir premissene som ble gitt ved kraftskattereformen føringer om at renten skal svare til det avkastningskravet kraftprodusentene «alternativt kunne oppnådd i andre anvendelser».

Sanderud-utvalget gir følgende vurdering av avkastningskravet i NOU 2019:16 under punkt 4.5.6:

«Faglig sett ville det være rimelig å anta at et markedsbasert avkastningskrav for vannkraft­investeringer ville være om lag 6,5 pst., og at kapitaliseringsrenten dermed også burde vært 6,5 pst.»

Dersom det legges til grunn at den risikofrie renten er 1 %, skulle dette tilsi et risikopåslag på 5,5poeng utover risikofri rente.

Dersom departementet øker risikopåslaget gjenstår det å se om det samtidig foreslås å reversere samordningsreglene som ble vedtatt i 2006.

Etter vår vurdering er det ikke grunnlag for å avgrense bruken av en høyere friinntektsrente til ny­investeringer. Også normalavkastningen på foretatte investeringer skal skjermes fra grunnrenteskatt. Videre vil en slik overgangsregel kunne virke vridende på investeringsbeslutninger.

Fagområde