Hva leter du etter?

Grenseløs kjærlighet og fri bevegelse

EFTA-domstolen avsa nylig en banebrytende dom om familiegjenforening for en norsk kvinne, Gjengaar, og hennes kanadiske ektefelle, Campbell. Kunne Campbell kreve rett til opphold gjennom sin norske ektefelle med grunnlag i EØS-retten? EFTA-domstolen svarte ja.

Noen tenkte seg EFTA-domstolen som en domstol for importrestriksjoner, vareklassifikasjoner og konkurranserett. Men den dømmer i saker om grunnleggende rettigheter og politiske stridsspørsmål: Har medlemmer av Hell’s Angels rett til fri bevegelse for å besøke søsterklubber i andre EØS-land? Har en norsk fagforening adgang til å varsle boikott av et utenlandsk rederi som benytter egne arbeidere til laste- og lossearbeid? Kan norske forbrukermyndigheter bøtelegge norske borgere for handlinger som er lovlig her til lands, men forbudt i et annet EØS-land? Hva utgjør markedsmanipulasjon? Utgjør en politimanns reise til eskorteoppdrag arbeidstid? Er den norske foreldrepengeordningen kjønnsdiskriminerende?

Og familiegjenforening, selv om ektefellen ikke er statsborger i et EØS-land. Saken går tilbake til 2012, da Campbell og Gjengaar giftet seg. Ekteparet ønsket å bosette seg i Norge, og søkte derfor om såkalt familiegjenforening. Dette ble avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) og ankeorganet Utlendingsnemnden (UNE). Ekteparet flyttet til Sverige for å bo sammen der. Gjengaar var arbeidssøkende før hun jobbet turnus på Hurtigruten. Mot slutten av 2013 flyttet paret tilbake til Norge, og søkte på nytt om familiegjenforening, denne gang under henvisning til EØS-reglene. Utlendingsloven har regler for slike EØS-familiegjenforeninger. En ektefelle av en norsk borger har rett til familiegjenforening ved retur til Norge «etter å ha utøvet retten til fri bevegelighet etter EØS-avtalen». Hadde ikke ekteparet nettopp benyttet seg av sin rett til fri bevegelse? UDI og UNE avslo imidlertid også denne gang søknaden, og saken kom inn for domstolene.

For tingretten anførte Campbell ekteparet hadde utøvd retten til fri bevegelse både som økonomisk aktive og ikke-økonomisk aktive:

For det første anførte hun at ekteparet som ikke-økonomisk aktive hadde utøvet fri bevegelse i tråd med det såkalte unionsborgerdirektivet som regulerer EØS-borgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt i medlemsstatene. Direktivet gjelder EU-borgeres rett til fri bevegelse, og enkelte har ment rettighetene ikke skal tolkes på samme måte i EØS-sammenheng. Direktivet ble vedtatt og offentliggjort som EØS-relevant EU-lovgivning og vedtatt av EØS-komiteen, rapportert til Stortinget og gjennomført i vanlig lovgivning. EFTA-domstolen har tolket direktivet slik at også EØS-borgere som ikke er økonomisk aktive kan kreve familiegjenforening på lik linje med EU-borgere dersom de etablerer eller styrker familielivet under opphold i en annen EØS-stat.

For det andre anførte hun at Gjengaar, som arbeidet på Hurtigruten, var arbeidstaker og dermed «økonomisk aktiv», under oppholdet i Sverige og påberopte seg EØS-avtalens artikkel 28 om fri bevegelse for arbeidstakere.

Tingretten konkluderte med at retten til fri bevegelse hadde blitt utøvet etter begge grunnlagene. Campbell hadde derfor rett til opphold i Norge.
Staten anket til lagmannsretten, som konkluderte motsatt av tingretten. Lagmannsretten mente Gjengaar ikke hadde oppholdt seg i Sverige lang nok tid på grunn av turnusen om bord på Hurtigruten.

Saken ble anket videre til Høyesterett, som forela saken for EFTA-domstolen. Spørsmålene fra Høyesterett gjaldt pussig nok bare unionsborgerdirektivet.
EFTA-domstolen mente Høyesterett hadde hoppet over det sentrale spørsmålet: Var Gjengaar «arbeidstaker» når hun hadde vært arbeidssøkende, eller jobbet i Sverige? Høyesterett avviste å behandle dette spørsmålet til tross for at tingretten konkluderte med at fri bevegelse hadde blitt utøvet etter artikkel 28.

EFTA-domstolen la til at en rett til familiegjenforening uansett kunne bygges på unionsborgerdirektivet uavhengig av Gjengaars status som arbeidstaker i den aktuelle perioden. Paret hadde vært bosatt i Sverige tilstrekkelig lenge. Det at Gjengaar arbeidet turnus om bord på Hurtigruten, og derfor tidvis ikke oppholdt seg i Sverige, kunne ikke endre dette. Tvert imot er vel nettopp det å bo i ett EØS-land og arbeide i et annet, en helt sentral komponent av den frihet EØS-avtalen gir. Hvis ikke dette skulle anses som fri bevegelse, hva da?

Til alt overmål har saken tatt så lang tid at Campbell i mellomtiden har fått innvilget opphold på annet grunnlag, slik at saken til slutt ble trukket fra Høyesterett. Dette var antakelig en kjærkommen vei ut av en etter hvert umulig sak for staten. Etter EFTA-domstolens klare avgjørelse var det ikke lenger tvil om at Campbell hadde rett til familiegjenforening. Det var ikke lenger noe handlingsrom igjen. Heretter må utlendingsmyndighetene legge EFTA-domstolens til grunn i lignende saker.

Tankekorset er at et ungt par er nødt til å kjempe i nærmere 8 år for å få gjennomslag for sine grunnleggende rettigheter. Det forelå ingen mistanke om misbruk eller andre forhold som ellers kunne tilsi at myndighetene ikke burde akseptere ekteparets søknad om å få bo i Norge. Den sentrale problemstillingen ble oversett av utlendingsforvaltningen, lagmannsretten og av Høyesterett.

Ingen av disse, men en uredd dommerfullmektig og EFTA-domstolen, identifiserte det sentrale i saken. Lignende eksempler har man også fra NAV-skandalen og de mange barnevernssakene i Menneskerettsdomstolen. At systemet i så liten grad evnet å ivareta borgerens rettigheter, reiser spørsmål om selve organiseringen av vårt forvaltningssystem. Dette gjelder også måten staten bringer saker for domstolene.

Professor Erik Boe har nylig tatt til orde for bør det stilles rettslige krav til forsvarlig systeminnretning for å tilfredsstille grunnleggende forvaltningsrettslige krav. Tiden er overmoden for en slik reform. Det er ikke holdbart at man må kjempe i nærmere åtte år for elementære rettigheter. Hvordan kunne det skje? EØS-avtalen har vært en del av norsk rett siden 1994.

 

Artikklen skrevet av Mads Andenæs og Dag Sørlie Lund ble først publisert 13. juni 2020 i Klassekampen.

Kontaktperson