NAV-skandalen har nylig illustrert EØS-rettens betydning for strafferetten. Mottagere av syke-, pleie-, og arbeidsavklaringspenger er blitt dømt til fengsel for å ha oppholdt seg i andre EØS-land uten å melde fra.
Kravet om å oppholde seg i Norge er imidlertid ikke i tråd med EØS-reglene. Som EØS-borger har man en grunnleggende rett til å reise til og oppholde seg i andre EØS-land. Det er klart at det ikke er adgang til å straffe handlinger som EØS-retten eksplisitt tillater.
EØS-rettens betydning for strafferetten er imidlertid ikke begrenset til slike situasjoner.
Enkelte straffebud har opphav i EØS-regelverk. Forbudene mot innsidehandel og markedsmanipulasjon er to eksempler. Dette legger begrensninger på hvordan norske myndigheter kan håndheve forbudene. Det må skje i tråd med EØS-rettslig tolkningsmetode, og på bakgrunn av hvordan EU- og EFTA-domstolen har fortolket forbudene.
EØS-retten fikk nylig avgjørende betydning da Borgarting lagmannsrett behandlet en sak der to personer var tiltalt for markedsmanipulasjon. Både Finanstilsynet og Økokrim mente en handel i en obligasjon utgjorde slik manipulasjon. Etter en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om hvordan bestemmelsen skulle forstås, konkluderte lagmannsretten med at handelen ikke var å anse som markedsmanipulasjon. Begge de tiltalte ble derfor frifunnet.
Et annet eksempel på EØS-rettens betydning, er en sak der en internettleverandør var tiltalt for uaktsom tilgjengeliggjøring av pornografisk materiale. Det EØS-rettslige poenget var at e-handelsdirektivet utelukket straff for uaktsom utbredelse. Selv om direktivet ikke var gjennomført i norsk rett, konkluderte domstolen med at straffeloven måtte tolkes innskrenkende som følge av EØS-regelen. Det kan nevnes at påtalemyndigheten endret sin påstand til full frifinnelse da de ble gjort oppmerksom på de EØS-rettslige skrankene.
EØS-retten inneholder også en rekke generelle prinsipper med betydning for straffesaker. Blant annet oppstiller EØS-retten krav til rettssikkerhet: lovgivningen må være utformet på en slik måte at man kan forstå sin rettsstilling og eventuelle konsekvenser av å ikke etterleve reglene. Dette er forsåvidt ikke helt ulikt norsk rett, men har et mer konkret innhold i EØS-retten.
EØS-retten kan derfor sies å styrke slike alminnelige, rettsstatlige prinsipper. Helt nylig konkluderte EU-domstolen med at vernet mot selvinkriminering også gjelder der et forvaltningsorgan retter spørsmål til enkeltpersoner som senere kan danne grunnlag for administrative sanksjoner eller straff. Et eksempel kan være der Finanstilsynet undersøker om det har skjedd innsidehandel eller markedsmanipulasjon.
Ved gjennomføring av EØS-rettslige forpliktelser kreves det også at eventuelle motstridende regler endres eller oppheves, slik at det ikke hersker noen tvil om hva som gjelder. Dersom nasjonale regler blir stående igjen slik at man får en misvisende rettstilstand, vil dette også kunne få betydning for adgangen til å straffe eventuelle overtredelser.
Forholdsmessighetsprinsippet har også potensiell stor betydning for strafferetten. Der en straffesanksjon står i et klart misforhold til overtredelsens grovhet, vil bruken av straff som sådan kunne anses som en ulovlig begrensning på EØS-rettens grunnfriheter. Ubetinget fengselsstraff for brudd på formalia eller andre bagatellmessige overtredelser er eksempler på reaksjoner som har blitt ansett for å være uforholdsmessige.
I EU-retten har flere av de mest kjente sakene sitt utspring i straffesaker: forbud mot søndagsåpne butikker, forbud mot kjøring med vannscooter, brudd på hviletidsbestemmelser og så videre. I EØS-sammenheng er det foreløpig sparsomt med slike eksempler.
Forhåpentligvis vil oppmerksomheten rundt NAV-sakene kunne bidra til at flere – herunder dommere, forsvarere og aktorer – gjøres kjent med de skranker EØS-retten setter for bruken av straff, og hvilke mekanismer som finnes for å avklare spørsmål som oppstår i skjæringspunktet mellom nasjonal strafferettspleie og EØS-retten.
Høyesterett oppdaterte nylig sin advokatveileder nettopp for å rette et fokus mot EØS-rettslige problemstillinger. Det meste tyder derfor på at vi bare har sett begynnelsen på EØS-rettens inntog i norsk strafferett.
Dette innlegget ble publisert i Finansavisen 08. februar 2021