Å etablere ladeløsninger kan innebære betydelige kostnader, og dersom feil løsninger velges kan det oppstå vanskelige spørsmål – særlig knyttet til hvem som skal bære kostnader ved utfasing av ordninger og etablering av nye. Advokatene i Hjort bistår gjerne ved behov for avklaring av rammene for slike beslutninger. Vi vil nedenfor peke på de viktigste utgangspunktene for eierseksjonssameier.
Styrets kompetanse
I lovforslagene er det lagt opp til at styret (både i borettslag og eierseksjonssameier) kan ta alle nødvendig avgjørelser knyttet til det å sette opp ladepunkt, herunder beslutte å oppgradere strømnettet. For eierseksjonssameier er det allerede i dag lagt til grunn at en oppgradering av strømforsyningsanlegget er å regne som vanlig forvaltning i et etablert sameie. Slik oppgradering kan således besluttes av styret allerede i dag (og dersom det behandles på sameiermøtet, så er det tilstrekkelig med vanlig flertall).
Styret i eierseksjonssameier kan i dag bare nekte å gi samtykke til etablering av ladepunkt dersom det foreligger saklig grunn. Departementet viser i sitt høringsnotat til at dette kan omfatte tilfeller hvor det blir særlig kostbart å etablere en ladeløsning, mens anførsler om brannfare vanskelig vil kunne føre frem (i så tilfelle må det dokumenteres en reell fare). Mindretallsvern og manglende samarbeid fra en seksjonseier kan også utgjøre saklig grunn.
Valg av løsning – lastbegrensning eller ny kapasitet?
Strømforbruk til elbillading er fortsatt et relativt nytt fenomen, og ved valg av ladeløsning er det viktig å huske på at det er flere forhold som påvirker strømbruken. Foruten elektrisk oppvarming, så trekker induksjonsovner, databruk og annen teknologi betydelig strøm. Et første spørsmål er dermed om det bør etableres smarte løsninger for å fordele eksisterende kapasitet, eller om det er behov for å øke kapasiteten inn til boligkomplekset. Kostnadene mellom de to løsningene kan være betydelige. Dette skyldes bl.a. at dersom det lokale strømnettet må forsterkes for å øke kapasiteten til boligkomplekset, så vil det kunne utløse anleggsbidrag til nettselskapet. I departementets høringsnotat er det vist til et eksempel med anleggsbidrag på nærmere 900 000 kr i en slik situasjon.
Hvem skal bære kostnadene?
Etter eierseksjonsloven 29 er hovedregelen at kostnader skal fordeles etter sameiebrøk. Oppgradering av strømnettet anses som nevnt som vanlig forvaltning i et etablert sameie, og dermed må det foreligge helt spesielle forhold dersom en annen kostnadsfordeling skal benyttes. Domstolene er generelt tilbakeholdne med å fastsette en annen fordeling. Departementet viser også til at oppgradering av strømnett lokalt og etablering av infrastruktur er tiltak som kan komme alle beboerne til gode, og vi mener at det er naturlig at oppgraderingen bekostes av fellesskapet som en fellesutgift.
Det må vurderes konkret om kostnadene til selve ladeboksen og installasjon av denne skal bekostes av fellesskapet eller den enkelte bruker eller eier. Departementet viser i høringsnotatet til at der ladepunktet settes opp på et område alle seksjonseiere/andelseiere har tilgang til (ikke fast plass), er det naturlig å anse det som et felles gode for beboerne. I disse tilfellene bør ladepunktet betales av fellesskapet (bli en del av felleskostnadene). Dersom ladepunktet settes opp på en parkeringsplass som den enkelte har en eksklusiv bruksrett til, bør derimot installasjonen bekostes av den enkelte.
Strømforbruket vil de fleste mene at det er rimelig at den enkelte dekker. Dette fordrer at det etableres løsninger for å fakturere den enkelte for bruken. Alternativet er at det innbetales fastbeløp. Kostnader til administrering av slike ordninger kan dekkes gjennom et påslag i strømprisen. Påslag kan også dekke inn andre kostnader til drift og vedlikehold.