I saken hadde en underentreprenør inngitt et mangelfullt sluttoppgjør. Totalentreprenøren fikk medhold i at innsigelsene ikke var prekludert selv om de ble sendt over to måneder etter at «sluttoppstillingen» først var mottatt.
NS 8405, NS 8407 og tilsvarende standarder setter krav om at sluttoppgjøret skal inngis innen to måneder etter overtakelse, mens innsigelsene skal inngis innen to måneder fra sluttoppgjøret ble mottatt. I praksis skal det en del til før sluttoppgjøret skal anses prekludert, ettersom byggherren først må gi en tilleggsfrist på minst 14 dager før preklusjon er aktuelt. Derimot er det praktisk at innsigelsene blir prekludert. Standardenes krav om at innsigelsene må sendes innen to måneder etter at sluttoppgjøret er mottatt, er absolutt. Innsigelser og krav som ikke er fremsatt innen dette tidspunktet, blir prekludert.
Med dette utgangspunktet er det viktig å ta stilling til når fristen for innsigelsene begynner å løpe. Det fremgår av NS 8417 pkt. 39.2 at fristen for å betale begynner å løpe når sluttfakturaen mottas «i den grad sluttfakturaen er dokumentert i henhold 27.4». Innsigelsesfristen løper parallelt med betalingsfristen. Pkt. 27.4 stiller krav om at «fakturaer skal være spesifisert og vedlegges målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for totalentreprenørens kontroll». Det er altså et bestemt dokumentasjonsnivå som utløser betalingsplikt etter to måneder – og en samtidig preklusjon av innsigelser og motkrav.
Spørsmålet Oslo tingrett tok stilling til i en kjennelse av 2. oktober 2018, var om sluttoppstillingen som var inngitt oppfylte standardens krav til dokumentasjon. Retten konstaterte at det verken var dokumentert at de fremsatte krav var endringer i forhold til kontrakten, eller hvordan kravene var beregnet. Retten konkluderte dermed med at sluttoppgjøret ikke var dokumentert i en slik grad at entreprenøren kunne ta stilling til det. Fristen for å fremsette innsigelser begynte da heller ikke å løpe ved oversendelse av sluttoppstillingen, og konsekvensen var at innsigelsene til sluttoppgjøret ikke var prekludert.
Rettens avgjørelse ble gitt i form av en kjennelse ettersom retten hadde besluttet å prøve spørsmålet om preklusjon særskilt før behandling av sakens materielle side. En slik kjennelse har i utgangspunktet liten rettskildemessig vekt. Men på et felt hvor rettskildebildet er tynt, og det nesten ikke foreligger rettspraksis om hvilke krav som stilles til sluttoppgjør, har kjennelsen likevel verdi. Den bidrar til en viktig avklaring av når innsigelsesfrist til sluttoppgjør starter å løpe, og gir signal om at entreprenør/underentreprenør ikke kan inngi et mangelfullt sluttoppgjør og alene ved det oppnå betaling eller friststart for innsigelser. Kjennelsen angir også hvilke krav til dokumentasjon som stilles til et sluttoppgjør.
Kjennelsen er ikke rettskraftig.