Nye effektiviseringsgrep i plan- og bygningsloven

Sommeren 2016 foreslo Kommunal- og moderniseringsdepartementet flere endringer i plan- og bygningsloven. Hovedmålet var å forenkle, effektivisere og øke forutsigbarheten i planprosessene. I tillegg ble det foreslått mindre endringer i andre sentrale bestemmelser som dispensasjonsbestemmelsen og byggeforbudet i strandsonen. I februar har Stortinget behandlet og vedtatt forslagene, men med flere endringer.

175409660

Effektiviseringer i plandelen

Departementet foreslo å gi kommunene adgang til å stanse et planinitiativ tidligst mulig i prosessen. Hensikten er at kommunen gis anledning til å avklare tidlig om et plangrep er ønskelig. Hvis kommunen ikke støtter planinitiativet, kan en tidlig avklaring av dette frigi ressurser til annet planarbeid.

Stortinget vedtok lovforslaget og endringen er inntatt i et nytt annet ledd i § 12-8. Kommunen kan stoppe et planinitiativ den ikke ønsker å arbeide videre med. En stans av planinitiativet skal gjøres så tidlig som mulig og senest kort tid etter avholdt oppstartsmøte. 

Oppstartsmøtet i seg selv gis en større betydning gjennom en lovpålagt referatføringsplikt. Møtet skal bli en tydeligere premissgiver for det videre planarbeidet. I tillegg kan forslagsstiller kreve å få spørsmål politisk behandlet dersom det er uenigheter om planinitiativet.

Tiden vil vise om kommunen faktisk vil spare ressurser på tidlige avklaringer eller om dette bare blir et nytt saksbehandlingsledd med økt ressursbruk.

Frivillig godkjenningsordning for planforetak

Etter lignende system som godkjenningsordningen i byggesaker er det åpnet for at man kan søke om sentral godkjenning som planforetak. Ordningen skal være frivillig. Planleggere, arkitekter o.l. kan ved dette dokumentere ovenfor tiltakshavere, kommuner og andre at de innehar tilstrekkelig kvalifikasjoner til å utføre planarbeid.

Endring og opphevelse av eksisterende reguleringsplaner

Som utgangspunkt krever endringer og opphevelser av reguleringsplan en full plansaksbehandling. Men tidligere kunne øverste planmyndighet i kommunen, kommunestyret, delegere myndigheten til å vedta mindre endringer i planer.

Etter lovendringen kan kommunestyret delegere myndigheten til å vedta endringer som ikke berører viktige natur- og friluftsområder, gjennomføringen av planen for øvrig og ikke kommer i konflikt med hovedrammene i arealplanen. Det er ikke lenger et krav om at endringen må være mindre. Endringen var begrunnet med et ønske om økt fleksibilitet hos kommunene til å gjennomføre nødvendige oppdateringer av reguleringsplaner.

Kompetansen til å oppheve eksisterende reguleringsplaner er betydelig utvidet. Dersom en eksisterende reguleringsplan i det vesentligste strider mot en overordnet plan, kan den oppheves, etter delegasjon fra kommunestyret.

Endringene er inntatt i § 12-14 og synes å være svært praktiske, selv om det kan oppstå tolkningstvil om når en planendring kommer i konflikt med dens hovedrammer eller om endringen vil hindre gjennomføringen av planen for øvrig. Like fullt fremstår dette som ressursbesparende for kommunene. I tillegg vil den kunne bidra til å avhjelpe behovet for dispensasjoner.

Økt rettssikkerhet for tiltakshavere i byggesaker

Lovgiver har vedtatt virkemidler for å styrke tiltakshaveres rettsikkerhet i byggesaker. Ved overskridelse av saksbehandlingsfristen skal ikke tiltakshaver være bekymret for om kommunen nedlegger midlertidig forbud mot tiltak eller vedtar en ny arealplan som vil hindre gjennomføring av prosjektet.

Det følger av et nytt femte ledd i § 21-7 at plangrunnlaget som gjaldt på tidspunktet for utløpet av saksbehandlingsfristen, skal legges til grunn for behandlingen av saken. Dersom kommunen vurderer å nedlegge midlertidig forbud mot tiltak, må tiltakshaver være varslet om dette innen utløpet av fristen og forbudet må vedtas innen 8 uker etter fristens utløp. Unntak gjelder dersom det vedtas statlig arealplan eller statlig og regional planbestemmelse.

Dette vil bidra til økt rettsikkerhet og forutberegnelighet for tiltakshaverne. Utløper saksbehandlingstiden og tiltakshaver ikke er kjent med mulige endringer i plansituasjonen, betrygges tiltakshavers forventninger til resultatet i saken. I praksis kan dette imidlertid medføre at kommunene øker bruken av midlertidige forbud mot tiltak, som en sikkerhet.

Utvidet dispensasjonsadgang?

Et av forslagene som det var knyttet mest spenning til var forslaget om endring av dispensasjonsbestemmelsen. Departementets forslag innebar flere nyvinninger, bl.a. forslag om å fjerne interesseavveiningen av fordeler og ulemper ved å dispensere. Vilkårene for å dispensere ble ansett som vanskelige å praktisere og det var ønskelig å gi kommunene en videre adgang til å dispensere, spesielt i saker av lokalpolitisk karakter. Men det ble samtidig understreket at det ikke skal være kurant å dispensere.

Forslaget omfattet også et nytt vurderingskriterium som åpnet for at det kunne gis dispensasjon dersom viktige samfunnshensyn tilsa det. I tillegg ble det foreslått å minske betydningen av at dispensasjoner må forholde seg til statlige og regionale rammer og mål.

Forslagene ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget. Istedenfor vedtok Stortinget et nytt hensyn som særskilt skal vektlegges, nemlig dispensasjonens konsekvens for jordvern. Ved dette ble jordvern påpekt som et av de sentrale hensynene som skal vektlegges etter § 19-2 tredje ledd, i tillegg til helse, miljø og sikkerhet.

Unntak fra byggeforbudet i strandsonen?

Som en konsekvens av Sivilombudsmannens uttalelse 27. februar 2015 foreslo departementet å lovfeste deres tolkning av loven. Departementet og Sivilombudsmannen var uenige om byggeforbudet i strandsonen etter § 1-8 får virkning for eldre reguleringsplaner uten byggegrense mot sjøen. 

I bestemmelsens tredje ledd heter det at byggeforbudet i strandsonen gjelder hvis det ikke er vedtatt byggegrense nærmere sjøen enn 100 m. Departementets oppfatning var at byggeforbudet i strandsonen ikke får virkning for områder som omfattes av eldre reguleringsplaner, selv om det ikke er vedtatt byggegrense.

Endringsforslaget ble ikke vedtatt. Som begrunnelse viste Stortinget til at byggeforbudet har til hensikt å hindre ytterligere byggeaktivitet i strandsonen. Byggeforbudet burde av den grunn gjelde for alle arealplaner, også de som er vedtatt før gjeldende plan- og bygningslov. Stortinget ga ved dette sin tilslutning til Sivilombudsmannens lovforståelse.

 

Artikkelen er basert på første behandling i Stortinget, lovvedtak 56 av 23. februar 2017. Den vil bli ajourført i samsvar med den videre behandlingen i Stortinget.