Kronikk; Ny dom gir bedre beskyttelse for ansatte i utlandet

En fersk dom fra Oslo tingrett klargjør arbeidsgiveres ansvar for ansattes sikkerhet i andre land, og for oppfølging av ansatte skadet i utlandet. I saken mellom Flyktninghjelpen og en av deres tidligere ansatte representerte vi arbeidstakeren, som etter snart tre og et halvt år nå håper han kan legge saken bak seg.

Flyktningeleir

En av Flyktninghjelpens tidligere ansatte reiste sak med krav om erstatning, etter å ha blitt skutt og kidnappet mens han arbeidet for Flyktninghjelpen i Dadaab flyktningleir i Kenya i juni 2012. En person ble drept, fire skutt og skadet og fire ansatte ble kidnappet i angrepet. Etter fire dager ble de frigitt etter en dramatisk redningsaksjon.

Retten fastslår at arbeidsgiver ikke gjennomførte de sikkerhetstiltakene som de ansatte med rimelighet kunne forvente, og at de ansatte ikke ble informert om den risikoen de ble utsatt for. Arbeidstakeren ble tilkjent til sammen kr. 4 393 403 i erstatning, og kr. 1 200 000 saksomkostninger.

Grov uaktsomhet

Dommen fastslår at Flyktninghjelpen opptrådte grovt uaktsomt i sin håndtering av de ansattes sikkerhet. Dommen kritiserer også hvordan Flyktninghjelpen har tatt seg av arbeidstakeren i ettertid. Så vidt vi vet er saken den første av sitt slag som holder en bistandsorganisasjon ansvarlig for de ansattes sikkerhet, og retten slår fast at det ikke er grunnlag for å stille lavere krav til arbeidsgivere i bistandssektoren. Dommen er også relevant for å vurdere når andre virksomheter som opererer i risikoområder vil kunne bli holdt ansvarlige i norske domstoler for sikkerheten til sine ansatte.

Arbeidsgivers ansvar

Arbeidsgiver kan etter skadeserstatningsloven § 2-1 bli erstatningsansvarlig for skade som skyldes feil begått av andre ansatte. Dette gjelder selv om man ikke klarer å identifisere konkret hvem som begikk feilen og/eller det ble begått flere mindre feil som samlet førte til skaden. Arbeidsgiver vil også kunne bli ansvarlig etter organansvaret, som medfører erstatningsansvar ved feilvurderinger på ledelsesnivå.

Tingrettens dom tydeliggjør hvilke krav som stilles til arbeidsgiver i risikoutsatte områder, og fant at Flyktninghjelpen var ansvarlig etter begge de nevnte grunnlagene.

Særlige krav til risikohåndtering

Organisasjoner eller selskaper som opererer i slike områder, vil ofte ikke være underlagt de samme krav fra stedlige myndigheter som for virksomhet i Norge. Det betyr ikke at det stilles mindre krav til de ansattes sikkerhet. Dommen tilsier at virksomhet i risikoutsatte områder kan stille særlige krav til vurdering og håndtering av risiko, og til den informasjonen ansatte gis om den risikoen de utsettes for.

Dommen fastslår at sikkerhet er et ledelsesansvar. Arbeidsgiver må sørge for at ledere som skal ta beslutninger om sikkerhet har den nødvendige kompetansen, de rette holdningene, og at de etterspør tilstrekkelig informasjon for å ta beslutninger som kan koste liv. Ledelsen er også ansvarlig for å sørge for at beslutninger og instrukser som gis om sikkerhet faktisk blir fulgt opp. Dette ansvaret kan ikke skyves nedover i organisasjonen.

Gjenværende risiko

Ved arbeid i risikoområder vil det kunne være en gjenværende risiko etter at arbeidsgiver har gjort det som kreves for å sikre sine ansatte. Slik risiko kan man velge å utsette de ansatte for, men da med deres informerte samtykke. Denne saken gjaldt ikke et slikt tilfelle. Det var her fullt mulig å redusere eller unngå den voldsomme risikoen. De ansatte ble heller ikke informert om den risikoen de ble utsatt for. Tingretten fant derfor at arbeidsgiver hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Til alles beste

Dommen er klar og vi håper den vil være en pådriver for å sikre ansatte, også under krevende forhold i utlandet, og at dette over tid vil medføre økt effektivitet og høyere kvalitet på utført arbeid. Når de ansatte vet at arbeidsgiver har ryggen deres, vil de kunne gå lenger og gjøre mer. Innenfor bistandsbransjen vil dette si at en vil kunne hjelpe flere.

Alvorlige sikkerhetshendelser medfører ofte at prosjekter stenges, med de tap det fører med seg. Innenfor bistandsbransjen er konsekvensen at færre trengende får hjelp. Slike hendelser vil også påføre arbeidsgivere betydelige kostnader, i tillegg til fysiske og psykiske belastninger og skader for enkeltmennesker.

Hvis dommen kan bidra til å forebygge slike hendelser innenfor forsvarlige rammer, vil det være det beste for alle parter – innenfor bistandsindustrien også til det beste for de som skal hjelpes.

 

Dommen er rettskraftig og tilgjengelig for nedlasting her

 

Denne kronikken sto også å lese i Dagens Næringsliv 7. desember 2015.

Les hva DN skrev om saken

Les hva the Guardian skrev om saken