Høyesterett klargjør risikofordelingen mellom entreprenør og byggherre i ny dom - Hjort
Hva leter du etter?

Høyesterett klargjør risikofordelingen mellom entreprenør og byggherre i ny dom

Høyesterett avsa i mai en dom der entreprenør Magne Sveen AS fikk medhold i krav om vederlagsjustering i en enhetspriskontrakt med Statens vegvesen som byggherre. Retten konkluderte med at vegvesenet måtte bære ansvaret for uriktige arealangivelser i mengdefortegnelsen.

Entreprenør Magne Sveen AS inngikk i mars 2013, etter forutgående anbudskonkurranse, kontrakt med Statens vegvesen om bygging av ca 3,4 km to-felts vei med forbikjøringsfelt i Gran kommune. Kontrakten var en utførelsesentreprise etter NS 8406 basert på enhetspriser.

Kort tid etter oppstart fremmet entreprenøren krav om vederlagsjustering for sprengningsarbeidene. Kravet knyttet seg til at arealet som skulle sprenges var vesentlig større enn det som var angitt i konkurransegrunnlaget. I kravet redegjorde entreprenøren for at sprengningsarbeidene var priset ut fra sammenhengen mellom konkurransegrunnlagets angivelse av areal og volum. Arealet var angitt i prosessen for rensk (prosess 21.42), mens volumet var angitt i prosessen for sprengning (prosess 22.11). Når arealet var større enn angitt ble «pallhøyden», den høyden som sprenges ut i en høyde, lavere. Partene var enige om at kostnadene økte ved lavere pallhøyde.

Statens vegvesen var enig i at arealangivelsen i prosess 21.42 var feil, men avslo kravet om vederlagsjustering med den begrunnelse at feilen ikke hadde noen relevans for sprengningsarbeidene. Vegvesenet anførte i Høyesterett også at entreprenørens kalkyler ikke var forsvarlige.

Problemstillingen Høyesterett tok utgangspunkt i var om konkurransegrunnlaget ga entreprenøren – bedømt som en normalt forstandig tilbyder – klar nok informasjon til å beregne enhetsprisen for sprengningsarbeidene. Det er altså ikke denne entreprenørens subjektive vurdering av konkurransegrunnlaget, men en objektiv vurdering som skal legges til grunn.

Høyesterett var ikke enig i Statens vegvesens anførsel om at prosessen for rensk ikke var relevant for beregning av sprengningsprisen. Høyesterett viste til Mika-dommen der det tidligere er gjort klart at det for en tilbyder vil kunne være nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng. I denne saken kom Høyesterett til at Sveen hadde opptrådt som en forstandig tilbyder når selskapet hadde beregnet sprengningsprisen ut fra konkurransegrunnlagets angivelse av areal og volum.

Høyesterett la ikke vekt på at det var gitt korrekte opplysninger om sprengningshøydene i tverrprofilene som også var en del av konkurransegrunnlaget. Retten la for det første vekt på at det krever tilgang til en særskilt programvare for at entreprenørene på en enkel måte skal basere kalkylen på informasjonen i tverrprofilene. Derfor vil arealangivelsen i prosessen for rensk fortsatt være av sentral betydning. For det andre la retten vekt på at informasjonen i tverrprofilene ikke rokket ved at det rent faktisk var gitt feil opplysninger om arealet i prosessen for rensk. De avvikende opplysningene skapte en uklarhet i konkurransegrunnlaget som retten konkluderte med at måtte gå ut over Statens vegvesen som byggherre.

Dommen er i tråd med tidligere praksis men utfyller og presiserer risikofordelingen mellom partene. Høyesterett gjør det klart at konkurransegrunnlaget skal tolkes objektivt, og det er det samlede konkurransegrunnlaget som er avgjørende. Det skal tas utgangspunkt i om konkurransegrunnlaget gir en normalt forstandig tilbyder med kompetanse og erfaring innenfor det aktuelle området klar nok informasjon til å beregne prisen. Dersom konkurransegrunnlaget ut fra en slik vurdering ikke er klart nok er det byggherren som bærer risikoen for det, slik at entreprenøren får krav på vederlagsjustering.