Avgjørelse fra Fylkesmannen: Begrensninger i hva kommunen kan kreve ved lovpålagt opparbeidelse av infrastruktur - Hjort
Hva leter du etter?

Avgjørelse fra Fylkesmannen: Begrensninger i hva kommunen kan kreve ved lovpålagt opparbeidelse av infrastruktur

Kostnadene til veibygging og annen infrastruktur i eller ved veien kan utgjøre betydelige kostnader, særlig i tettbygde strøk, hvor grunnervervsprisen er høy. Hva tiltakshaver kan pålegges eller ikke for å sikre atkomst til sin eiendom, er derfor sentralt.

Opparbeidelseskravet fremkommer av plan- og bygningsloven, og loven bestemmer således hvor omfattende tiltak som kan pålegges. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har nylig truffet en avgjørelse som klargjør hva kommunen kan pålegge av slike arbeider. Avgjørelsen medfører at Oslo kommune må legge om sin praksis, og vil også kunne få betydning for allerede utførte arbeider ved at det kan bli aktuelt for tiltakshavere å gjøre gjeldende erstatningskrav.

Før en tomt kan bebygges, må den ha lovlig atkomst. Der området er regulert, følger opparbeidelseskravet av plan- og bygningsloven (pbl) § 18-1 og denne bestemmelsen gir rammene for hva som kan kreves opparbeidet med mindre det gis dispensasjon fra opparbeidelseskravet. En typisk situasjon er at veien ikke er opparbeidet i full regulert bredde, og hvor ny bebyggelse innebærer en økt trafikal belastning slik at behovet for en bedre vei blir aktualisert. Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune skriver regelmessig i sine pålegg om opparbeidelse at «veien skal opparbeides etter dagens kommunale standard, jf. Oslo kommunes gate- og veinormaler og etter nærmere avklaring med Bymiljøetaten.» I Gate- og veilysnorm for Oslo kommune fremkommer en rekke krav til vei som ikke kan utledes av plan- og bygningsloven § 18-1. Realiteten er dermed at kommunen pålegger tiltakshaver å utføre arbeid det ikke er hjemmel for.

Advokatfirmaet Hjort bistår flere utbyggere som i forbindelse med veipålegg har fått krav om å besørge f.eks. kabling av ledninger. Oslo kommune har som politisk målsetting at ledninger som i dag går i luft, skal legges i bakken. Der behovet for et slikt tiltak følger av veiinteressen (og ikke bare av rent estetiske hensyn), finnes det hjemmel i veiloven og ledningsforskriften for å pålegge ledningseier slikt arbeid.

I en klagesak vi har fremmet har Fylkesmannen nylig konkludert med at Oslo kommune ikke hadde hjemmel i pbl §18-1 til å pålegge tiltakshaver å legge strømledninger i bakken. I saken kom Fylkesmannen også til at kommunen heller ikke hadde hjemmel for å pålegge tiltakshaver å prosjektere skiltplan. Vedtaket antas å få stor betydning for kostnadsfordelingen ved veiopparbeidelse. Dersom det ikke er hjemmel i ledningsforskriften for å pålegge tiltakshaver å utføre tiltaket i forbindelse med veiopparbeidelsen, må kommunen selv bidra med midler til å dekke for eksempel kabling. Der kommunen med urette har pålagt tiltakshaver å selv dekke disse kostnadene, kan det nå være aktuelt med omgjøringsbegjæringer og/eller med erstatningskrav mot kommunen. Det offentliges erstatningsansvar reiser imidlertid særlige spørsmål som må vurderes i den sammenheng.